Nytt

Kjære venner.

Nesten daglig kan vi på internett lese om kristne av ulike konfesjoner som blir diskriminert, trakassert og angrepet et sted i verden, særlig i Midtøsten og Nord-Afrika – men også i deler av Asia.

Norske og vestlige medier er svært tilbakeholdne med å rapportere om dette triste fenomenet. Antallet kristne som hvert år betaler den ultimate pris for sin tro, sitt eget liv, blir av flere vurdert så høyt som 100 000.

Det er fristende å sitere den franske forfatteren og politikeren Régis Debray, som blant annet kjempet sammen med Che Guevara i Bolivia, og som sier at kristenforfølgelse overses siden den utspiller seg i Vestens ideologiske blindsone: Ofrene er ”for kristne” til å engasjere venstresiden, og ”for utenlandske” til å engasjere høyresiden.

Selv om kristne selvsagt ikke er den eneste forfulgte religiøse gruppen i verden i dag, har kristne den tvilsomme ære å være den mest forfulgte gruppen, ifølge flere uavhengige rapporter.

Det er nettopp derfor vi er samlet her i ettermiddag: for å vise solidaritet og skape oppmerksomhet rundt våre brødre og søstre i Syria, Irak og Egypt – og med alle kristne som forfølges grunnet sin tro.

Den seiglivede myten om at kristne kun er de som forfølger, ikke de som blir forfulgt, lever i beste velgående. For Midtøstens og Nord-Afrikas kristne må dette være et stort paradoks.

Her snakker vi om en kristen urbefolkning – det være seg kaldeere i Irak, koptere i Egypt eller syrianere, som bodde i disse landene lenge før den nå dominerende religion, islam, ble til.

Enda mer paradoksalt er det at kristne i disse områdene ofte forbindes med Vesten og dens politikk. Kanskje trenger vi også selv å utfordres på nettopp dette: at deres tro ikke er en ”vestlig importert kristendom”, men en dypt forankret lokal tro.

Det råder nå en usikkerhet blant Midtøstens kristne etter at den islamske fundamentalisme har fått økt spillerom i kjølvannet av Den arabiske vår. Kristne i Irak har i årene etter Saddam Husseins fall vært utsatt for grusomheter som bombeangrep, kidnappinger og drap på åpen gate. Mange har flyktet til Syria, hvor kristne nå frykter at det samme kan skje der dersom Assads regime faller. I tillegg har situasjonen for kristne i Egypt forverret seg etter revolusjonen i 2011.

Fundamentalistene, som under påskudd av sin religion angriper og forfølger minoriteter, er altså på fremmarsj.

Men voldsbruk i Guds navn er – som pave Benedikt XVI gjentatte ganger har sagt – en karikatur av religionen, og bidrar til å ødelegge den. Fundamentalisme blir altså en forfalskning av religionen og hele dets vesen, som er å skape forsoning og Guds fred i verden.

Kjære venner.

Måtte den arabiske vårs legitime ønske om frihet og utvikling følges opp av modige og forpliktende tiltak i retning av et åpent og fritt samfunn, hvor toleransen og respekten for den andre settes i høysetet.

Vi må huske at religionsfrihet er så mye mer enn bare gudstjeneste- og forsamlingsfrihet. Full religionsfrihet innebærer at den troende er en fullverdig borger av eget land – med fulle borgerlige og sivile rettigheter og plikter. Alle religioner må få slippe til.

Her er det verdt å trekke frem kristne i Midtøsten sitt bidrag til sivilsamfunnet gjennom mange år – både kulturelt, økonomisk og politisk. Det ville være et stort tap for Irak, Syria og Egypt – og hele Midtøsten – dersom den arabiske vår fører til ytterligere marginalisering av kristne, noe som igjen kan føre til økt emigrasjon.

”Martyrenes blod er Kirkens såkorn”, heter det i et gammelt ord fra Oldkirken. Måtte dagens fakkeltog også så et frø i oss og våre omgivelser, slik at vi alltid må huske på våre røtter og sammen med våre brødre og søstre i Midtøsten og Nord-Afrika frimodig vitne om håpet i Jesus Kristus i våre liv.