En viktig faktor når kristne presses ut av områder i Midtøsten er bruken av mobb. Folk samler seg og anvender vold. Siden muslimer er i flertall er det lite kristne kan gjøre. De må ligge lavt. Stille og rolig bryter den ene etter den andre opp og forlater områder de har bebodd i årtusener.

Noe må det være med vår tid som gjør kristendommens urområder «judenrein».

Klaus Wivel gir i sin bok Den sidste nadver flere eksempler på hvordan folk samler seg og opptrer som mobb. Ingenting overbeviser som en rasende folkemengde.

Hvis en muslims ære krenkes skal han ha oppreisning. Det gjøres lettest med vold.

Krenkelser oppstår når «noen» bryter samfunnets, dvs. muslimenes normer. Kristne og muslimer har ikke felles normer. Det kan de ikke ha når f.eks. seksuelle relasjoner er en enveiskjørt gate og muslimske jenter ikke kan være kjærester, og slett ikke med en kristen.

Den 31. august 2005 blev den 32-årige muslimske kvinde Hiyam fundet død i byen Deir Jarir, Tabyehs naboby. Hendes familie hævdede at hun hadde forgiftet sig selv for ikke at bringe skam over sin familie.

Hiyam, der var ugift, arbejdede som syerske i en butik i Taybeh. Familien fandt ud af, at hun var gravid. De beskyldte butiksinehaveren, den kristne Mahade Khourieh, for at være faderen. Det benægtede han.

Lørdag aften 3. september drog hundrevis af unge mænd fra Deir Jarir til Taybeh. De ville sætte ild på Mahadi Khourieh og hans families huse. Med sig havde de en liste over de hjem, der skulle gå opp i flammer, fortæller Marian Khoury.

14 huse blev satt i brand. Familierne havde søgt væk, da de vidste nabobyen ville have oprejsning. Ingen kom til skade.

«I seks timer fik denne hob lov til at hærge», siger Maria Khoury.

«Vores hus var næste på listen, og de skulle netop i gang med at sætte det i brand, da politiet endelig stoppede dem.»

Det angivelige giftmord fikk ingen konsekvenser.

«Det var et æresdrab, og det straffes man ikke for», fortæller Maria Khoury.

«I over 30 år har det været et fornuftig forhold mellom kristne og muslimer, men nu lever vi i et land, hvor loven er tilsidesat.»

Det er ikke snakk om et enkeltstående tilfelle.

I maj 2012 var endnu et angreb under opsejling som følge av en splid mellom en kristen og en muslim, men denne gang fikk palæstinsk politi standset en stor gruppe af unge fra nabobyerne, før de med pistoler og køller gikk løs på Taybeh.

Erfaring eller holdning?

I Norge er fokus utelukkende på israelske overgrep, og de kan man ikke få nok av, dvs. de engasjerte vil hevde at vi ikke reagerer kraftig nok.

Kan det være noe feil med perspektivet?

Standpunktene til tidligere Røde Kors-medarbeider Ola Skuterud tar seg unektelig annerledes ut når man sammenholder dem med de historier Klaus Wivel forteller. Som et minimum kan man si at fairness krever at man i det minste kjenner begge sider.

Skuterud har skrevet bok om sine erfaringer som hjelpearbeider. Han har en fortid som finansanalytiker før lysten til å gjøre noe for andre meldte seg.

Han er mest kjent for sitt arbeid i Somalia, der han opplevde å bli kidnappet. Det var såpass nære på at de overhørte kidnapperne diskutere hvem de skulle henrette. – Hadde det ikke blitt betalt løsepenger hadde vi ikke kommet ut, har Skuterud sagt.

Han sa selv at han var en ihuga Israel-venn, men at dette endret seg da han hadde tjenestegjort i området.

Det må være lov å endre syn. Men noe annet er de holdninger man legger for dagen.

Skuterud har noen oppfatninger av jødene som tyder på en viss eksentrisitet.

Hvis jødene virkelig er Guds utvalgte folk forventer jeg faktisk mer av dem enn av andre – særlig hva humanitet og barmhjertighet angår.

Det er en underlig måte å uttrykke seg på. Skuterud tar utgangspunkt i den bibelske fortelling. Han sier ikke om han deler dette syn på jødene, men han bruker det og forventer ut fra det mer av jøder enn andre. Spørsmålet er – i forhold til hva? I forhold til situasjonen de er i? Det kan argumenteres for at Israel opptrer humanitært og barmhjertig ut fra situasjonen, eller at de opptrer barmhjertig og humanitært også. De drakoniske tiltak må veies mot de barmhjertige. Hvem skal avgjøre balansen? Hvem har fasit? Eller forventer Skuterud at Israel i den situasjonen de befinner seg, kun skal være humane og barmhjertige? Neppe. Men noen ganger høres det slik ut.

Dragelse

Skuterud later som om han først forsto da han så forholdene på bakken. Men han kommer med en dragelse som plasserer ham selv i et litt annet lys.

Kanskje erkjennelsen ikke bare kommer fra erfaringene på bakken?

At Holocaust og de umenneskelige lidelsene jødene er blitt utsatt for gjennom tidende har påvirket holdninger gjennom generasjoner er  ikke annet enn naturlig og forventet. Men vi kan ikke akseptere at Israel begår lignende overgrep mot palestinerne av den grunn.

Lignende overgrep? Som Holocaust?

Oljeberget

Wivel forteller om helt andre overgrep. Hvorfor nevner Sidsel Wold eller etterfølgeren Sigurd Falkenberg Mikkelsen og folk som Skuterud aldri disse? Er det fordi de ikke har hørt om dem?

Den 20. august 2012 overfalt en palestinsk mobb et kristent nabolag på Oljeberget. Folk ble slått med jernstenger, det ble kastet sten mot husene og biler ble satt i brann. I halvannen time pågikk vandaliseringen før en gruppe eldre fra en muslimsk naboby fikk stanset mobben.

Bakgrunn? En ung muslim hadde fornærmet en kristen kvinne, hvorpå hennes mann hadde gitt ungdommen juling.

Kort efter kom den unge med et følge på 100-150 venner for å gå hærgende gjennom byen.

«De råbte «allahu Akbar» og «jihad». Det kunne være blevet en massakre», siterte avisen Ha’aretz en anonym kilde. «Vi har ingen klaner til at beskytte oss, vi må tage imod tævene og komme videre. Vi vil have beskyttelse, og det kan vi kun få fra det israelske politi. Hvis ikke staten kan beskytte oss, er vi fortabte, fortsatte kilden.

Disse historiene rommer en ubehagelig sannhet for «gode» nordmenn: både ofre og voldsmenn er palestinere. Hvorfor blir de da slått? Fordi de er kristne, og de som slår er muslimer. Det er den brutale sannhet. Det er ikke etnisitet som avgjør. Det er tro, og troens faktor som gruppe-identitet veier stadig tyngre. Man må gjerne si at det strider mot troens prinsipper, men slik fungerer det i praksis.

Det israelske politiet skal forsvare alle innbyggere, men også her er praksis noe annerledes, sier kildene. Det tar også «avtrykk» av konflikten, som danskene sier.

En kristen jeg mødte i Øst-Jerusalem, og som ønskede at forblive anonym, fortalte mig om angrebet:

«Vi ved at dette sted ikke længere er for os, sagde han. Vi bor i en jungel, hvor kun de stærke overlever. Og israelerne er lykkelige over at palæstinerne bekæmper hinanden. Det holder dem stærke. Om 50 år vil der kun være munke og nonner tilbake på Vestbredden.

Kun den som har en ordensmakt i ryggen kan føle seg trygg der hvor mobben forsøker å vinne fotfeste.

Hvor går Norge?

Hvor står det norske samfunn? Det norske politiet skal fungere innenfor en «flerkulturell ramme». Hvis forslaget om hijab i politiet hadde ført frem, er det ikke vanskelig å se for seg situasjoner der en ikke-muslim ville følt seg som den svake part.

Fortalere for hijab må gjerne redusere tøystykket til noe de selv definerer. Men virkeligheten er noe annet og snakker høyt og tydelig.

Mange vil mene at ubalansen allerede eksisterer når grov hets av et navngitt Stopp islamiseringen av Norge-medlem sprayes på boligblokken der vedkommende bor og plakat med navn og bilde henges opp i nabolaget.

Når en statsadvokat lurer på om ikke hetsen heller er en politisk meningsytring har man flagget hvor man står.

Da signaliseres det at loven gradbøyen etter hvem som er gjerningsmann eller offer.

Mye av den multikulturelle retorikken spiller rett i hendene på den stamme- og hevnpraksis som en islamisert verden praktiserer.

Venstresiden og store deler av pressen har selv vært med på å godkjenne denne utviklingen når den later som om det å sanksjonere høyresiden, med sensur eller vold, er legitimt fordi de har illegitime meninger. Her roter man det til dobbelt opp: Selv om noen har illegitime meninger gir det ikke rett til å anvende illegitime sanksjoner. Og hvem bestemmer hvilke meninger som er illegitime?

Slik undergraves rettsstaten.

Det verste eksemplet så langt er de pogrom-lignende opptøyene i Oslo i januar 2009. De var utad en protest mot pro-Israel-demoen utenfor Stortinget, men utviklet seg til noe mye mer: Ropene om Khaybar og jakten på «jøder», viste at dette var en pogrom ved høylys dag i det moderne Oslo. Pressen og offentligheten har undertrykket denne hendelsen, som peker ut over seg selv; mot Midtøsten og fremtiden.