Jostein Gaarders kronikk i Aftenposten idag representerer et lavmål i en debatt som ikke lenger bare handler om Israel og palestinerne, men om hva som foregår i hodene våre.

At vår internasjonalt mest berømte forfatter går så voldsomt ut, sier noe om store forskyvninger «i undergrunnen», det kollektivt underbevisste. Ikke hos folket, som han kanskje tror selv, men hos en oppblåst, selvtilstrekkelig elite. Gaarders artikkel er et grelt eksempel på noe som er blitt et fenomen i vår tid: Det er ikke folket som går amok. Det er eliten.

Han skriver i en tradisjon: Den intellektuelle som er opprørt over verdens urett, som ikke greier å ti stille. Men når pathos vipper over, får vi bathos. Gaarder skriver som en gammeltestamentlig profet. Profetene var som kjent Guds sendebud. Men Gaarders tittel sier alt: Han er kommet for å fradømme Israel livets rett.

Det sier det meste.

Han følger med strømmen, men merker det ikke. Han tror han er profet, men dilter i hælene på nynazister, Hamas, Hizbollah og Ahmadinejad.

Han er ikke alene om det. Vi har merket oss at seniorkommentatorer i norske medier uten blygsel frakjenner Israel dets eksistensberettigelse. Det blåser en vind, og den er ond.

Noen ganger gripes vi av tvil: Er det vi som ser spøkelser ved høylys dag, som tar feil av spontane overdrivelser og ondskap?

Når vi i løpet av en uke ser avisartikler hvor tittelen er «Trenger vi Israel?» og «Guds utvalgte folk», skjønner vi at vi ikke er paranoide. Tvert om: Dette er ille. Det er ikke overtramp. Det er ondskap.

Hva mener jeg med det? Jeg kjente i sin tid Jostein godt. Vi var medstudenter på idéhistorie og omgangsvenner. Han hadde bakgrunn fra Oslo kristelige studentlag, og var en slags kristensosialist. Selvfølgelig mot Reagan, mot amerikanske overtramp, men alt innenfor en forankret kritisk ramme.

Dette er noe helt annet. Det er antisemittisme. Jostein sier han beklager, og tenker på sine jødiske venner. Jøder vil ikke ha noen problemer med å kjenne igjen denne lukta.

Det er ikke kritikken mot Israels handlinger de vil reagere på. Det er forsøket på å spille Gud: på å avsi en dom over jødene. Dette har de hørt før.

George Bush er fylt av hybris. Men dette er en hybris av et langt verre kaliber:

I to tusen år har vi terpet humanismens pensum, men Israel hører ikke. Det var ikke fariseeren som hjalp mannen som lå i veikanten fordi han var falt blant røvere. Det var en samaritaner, i dag ville vi si en palestiner.

Hvem er «vi» som har terpet på humanismens pensum? Europa? Det var altså ikke en jøde som hjalp mannen i veikanten, men en palestiner!

Gaarder og hans like later som om det er Israel som har beveget seg ut i det ekstreme. De merker ikke at de selv er en del av problemet.

Jødefiendtlighet er idag blitt en del av den norske offentlighetens kjennetegn. I redaksjonene har de Israel-fiendtlige hegemoniet, og det er forbundet med utstøting å reise motforestillinger.

Man kan si at kunnskapsnivået ikke er plagsomt høyt hos Gaarder eller hos mange andre som ytrer seg. Men dette handler ikke om kunnskap. Det er tanker som er uimottagelig for ratio. De er irrasjonelle.

Det som vil skremme jøder er ikke at noen relativt ubetydelige mennesker i Norge har sterke meninger om Israel og jødene. Det er at disse tankene om Guds straffedom over jødene igjen forkynnes med voldsom glød 60 år etter at ovnene i Auschwitz sluknet.

Det er dystert, svært dystert, for oss alle.

Guds utvalgte folk
Fordømmer Israel

Les også

-
-
-
-
-
-
-