Gjesteskribent

Bildet: Karl Johan har fått et uttrykk som leder tankene hen på okkupasjon. Foto: Document.

Den 26. november ble 75-årsdagen for den store jødetransporten fra Norge til Auschwitz markert med en vakker seremoni med representanter for bl.a. kongehus og regjering i Universitetets aula i Oslo.  Minnemarkeringen ble arrangert av Det Mosaiske Trossamfund, Oslo, Det Jødiske Samfunn i Trondheim og Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter (HL-senteret) med støtte fra Forsvarsdepartementet.

Også på årsdagen for Krystallnatten ble det arrangert en offisiell minnemarkering i Oslo.  Ved begge anledninger ble det holdt sterke minnetaler bl.a. av statsminister Erna Solberg.  Det var verdighet over arrangementene og bidragene både fra statsminister og fra gjenlevende tidsvitner bar bud om et ekte engasjement for å hindre at en slik katastrofe skal kunne gjenta seg i vårt samfunn.

Noe som skapte ettertanke hos mange var de ytre rammene om disse arrangementene i hovedstaden.  Det var mange som fikk en følelse av at vi kanskje likevel ikke skal være så sikre på at ikke tragedien kan gjenta seg.  I dag kan man ikke ferdes langs Karl Johans gate uten å få en knugende følelse av at noe igjen er galt omkring oss.  Det åpne gatemiljøet er gjenmurt av barrikader av betong som uttrykker en tydelig advarsel om en fare innbyggerne ikke har opplevd her siden krigens dager.  Også da var det sperringer i gatene.

Minnemarkeringene av jødenes ulykke måtte holdes under høyeste sikkerhetsoppbud, og denne gangen var det ikke bare jødenes sikkerhet man fryktet for.  Oslo sentrum bærer preg av å være under beleiring.  Minnemarkeringene ble ikke annonsert.  Folket ble ikke oppfordret til å møte frem.  Det hele skjedde på en mest mulig stille måte som ikke vakte oppmerksomhet på forhånd.  Væpnet politi patruljerte i området.  Dette er forresten blitt et vanlig syn, selv om den politiske motstanden mot bevæpning av politiet er sterk.  Selv barnetoget 17. mai beskyttes nå med militært pregete sikkerhetstiltak.

Er det noen blant oss som vil barna noe ondt?

Nesten umerkelig er vi kommet i en tilstand hvor det å feire 17. mai eller å være med på å minnes jødetransporten og Krystallnatten er i ferd med å bli et vågestykke som krever heltemot og politibeskyttelse.  Det får oss til å tenke på venner som beretter fra krigens dager at de feiret 17. mai med stille sang bak nedrullede gardiner.

Men kongehuset og statsministeren står oppreist.  De holder trofast sine taler og viker ikke for trusler om terror.  Det virker umiddelbart litt betryggende, men det reiser samtidig en følelse av at vi som samfunn ikke lenger forsvarer vår fred og frihet slik vi engang gjorde.  I stedet murer vi oss inne bak stål og betong i håp om at vi slipper med det.

Vi tror ikke at vi slipper med det.  De som vil ødelegge barnetoget og minnestundene våre, har fremdeles alle muligheter til å nå sine onde mål, og deres evne til gå til aksjon vurderes og meddeles fortløpende av sikkerhetspolitiet, nesten som en slags værprognose.

Vi mangler en slik prognose som forteller oss hvordan faren for terror, som har tiltatt i takt med innvandringen til Europa de siste tiårene, vil utvikle seg i de kommende årene når forventet innvandring fra terrorbelastede deler av verden fortsetter å strømme på.  For det er jo ingenting på den politiske horisonten som tilsier at myndighetene i overskuelig fremtid vil velge å ta kontroll over denne faren og beskytte befolkningen med annet enn betongelementer og blomsterpotter langs hovedgatene?

Det eneste «tiltaket» vi foreløpig registrerer i Norge, utenom symbolske veisperringer, er medietaushet, – en selvpålagt uvilje fra medienes side mot å omtale problemet og bringe det inn i den offentlige debatt.  I vårt naboland Sverige ser vi dette tydeligst.  Her har man bygget opp et apparat for å kontrollere uønsket debatt på sosiale medier.  Denne prisbelønte virksomheten retter seg mot innvandrings- og islam-kritiske ytringer, især på Facebook.  Men for eksempel virksomheten til den Palestina-arabiske terror-organisasjonen Demokratisk front for frigjøring av Palestina, DFLP, som med marxist-leninistisk retorikk hyller terror og agiterer for ødeleggelse av den jødiske staten Israel, ikke har problemer med sin utbredelse av grovt jødehat i Sverige.

På norsk side har regjeringen også lansert sin strategi mot hatefulle ytringer.  Dette er et tiltak vi må hilse velkommen.  Det er lett å se på sosiale medier at personlig sjikane og verbal trakassering noen steder har tatt overhånd og tenderer mot rasisme og jødehat.  Men er det her snakk om virkemidler som på sikt vil kunne redusere sannsynligheten for terrorangrep?

Vi tror ikke det.  Vi tror at den sjikanøse atferden vi kan observere hos enkelte på internett, like gjerne er et uttrykk for reaksjon mot samfunnsledelsens åpenbare evneløshet når det gjelder å bygge opp et effektivt forsvar mot terrorfaren.

Sverige har alltid har ligget noen år foran Norge i utviklingen når det gjelder å introdusere sosialpolitiske reformer og tiltak.

Men svenskenes bestrebelser på å få bukt med gateterrorismen i en by som Malmö, håper vi å slippe å se i Norge: En militsgruppe med tilknytning til terror-organisasjonen Det muslimske brorskap blir nå betalt av Malmö kommune for å holde ro og orden i den muslimske bydelen Rosengård.  De får, med tilslutning fra den svenske Forvaltningsretten, betaling fra det offentlige for å «beskytte» det svenske samfunnet mot seg selv.  Men dette er jo et klassisk dhimmi-opplegg hvor muslimer, med hjemmel i koranens sura 9:29skal kreve særskatt fra de vantro for å beskytte dem.  Svenskene betaler.

Det synes ikke å finnes noen erkjennelse hos svenske myndigheter av at deres strategi for å få kontroll over gateterrorismen i landet er mislykket og snarere vil føre til mer ekstrem atferd hos nye militsgrupper som også kan tenke seg å gi «beskyttelse» til sitt lokalsamfunn mot betaling.

I Norge debatterer man også finansiell støtte til islamske grupperinger.  Nylig har regjeringen sagt nei til fortsatt støtte til Islamsk råd, men det innebærer neppe annet enn at det dukker opp nye «islamske råd» som får pengene, og det er ikke småpenger det er snakk om.  Norske offentlige overføringer til islamske formål dreier seg om titalls millioner kroner årlig, uten at man kan registrere annet bidrag til gjengjeld enn at muslimer er mindre militante i Norge enn i Sverige.  Men den svenske modellen kan fort bli attraktiv også for grupper i Norge.

Det vil vise seg om penger i lengden er et effektivt virkemiddel mot terrorisme, eller om en slik politikk heller fører til mer undergraving av respekten for de verdier samfunnet er bygget på, nye krav og mer terror.  Uansett vil vi samfunnsborgere stå tilbake med en følelse av utrygghet som ikke kan være så veldig forskjellig fra den de opplevde i middelalderens beleirede byer.  Det er stadig mer som likner.

Av dr. Michal Rachel Suissa, leder for Senter mot antisemittisme

 

Kjøp Primo Levi «Hvis dette er et menneske» fra Document Forlag her.