Sakset/Fra hofta

Oslo har kanskje ikke vært noen storby, men den har vært vår, noe vi har hatt et forhold til, på godt og vondt.

Men når du nå kommer til Oslo og ser rekken av betongsøyler foran Grand og Tanum-kvartalet, er det noe som brister. Dette er ikke lenger Oslo. Det er ikke lenger vår by. Det er en voldtatt by. «What have they done to the earth?» sang Jim Morrison. Ja, hva har de gjort med Karl Johan? Man får lyst til å reise og aldri komme tilbake.

Det er umulig å forestille seg barnetoget gående spissrotgang mellom radene av betongsøyler. Hva skal kamera vise, hva skal kommentatorene si?

Det er selvsagt størrelsen på sentrum som gjør at søylene gjør så sterkt inntrykk. Karl Johan er «hjemme». Nå er det ikke hjemme lenger. Det er blitt et sted du ikke ønsker å besøke mer. Du ønsker ikke å bli påminnet om hva som holder på å skje med dette landet.

Dét har vært årsaken til at nordmenn har flyktet fra Groruddalen. De orker ikke være fremmede i eget land. Nå er vi fremmede i landets hovedgate.

Vi har alle sett bilder av tyske tropper på vei opp Karl Johan. Det var litt den følelsen jeg fikk ved å stå og betrakte de massive betongsøylene på rekke og rad langs Karl Johan. De gir et så sterkt visuelt inntrykk at det kveler alt annet. Fasaden på bygningene i bakgrunnen blekner. Du ser bare betongmonstrene. De er dobbelt stygge. De er stygge visuelt, og de inngir frykt fordi du vet hvorfor de står der. Du vet at selv Arbeiderpartiet ikke tør gjøre noe annet. Så redde er de.

Da er det ille. Men hvis det er så ille, ønsker du ikke være der mer. Det gjør for vondt.

Hva vil turister og andre besøkende si? Hvordan vil de reagere? De må tro det er en by i overhengende fare. Hva slags rykte vil Oslo få? Hvem ønsker å besøke en by for pleasure som ser ut som den når som helst risikerer å bli rammet av terror?

Snakk om musikalitet hos Oslo kommune!

Tenk tilbake på Grubbegata. Jens Stoltenberg fikk seg aldri til å stenge den. Nå, seks år senere, er hele sentrum preget av terrortiltak, i en slik grad at vi ikke tenker på annet, i en slik grad at det forandrer hverdagen vår.

Slagordet har vært: Vi vil ikke bøye oss for terror. Nå er det dét man gjør. Disse tiltakene er en enorm innrømmelse overfor dem som truer oss. Det heter at vi ikke skal gi etter for frykten, men det er jo akkurat dét som skjer. Dette er uoverveid og uproporsjonalt. Det skremmer vannet av folk. Hvis trusselen er så overhengende, må PST-sjefen eller justisministeren innkalle til pressekonferanse og opplyse det norske folk om trusselnivået. Det gjorde man for tre år siden. Da var det en akutt fare.

Dette er en omvendt Grubbegata x 100. Men det skjer samtidig med at man beholder retorikken om en trygg og åpen by. Alle kan se det stikk motsatte. Dette er myndigheter som handler i panikk.


Hvordan dekker mediene denne sjokkerende vansiringen av byens hjerte? Det er som å rive ut hjertet.

NRK Dagsrevyens 21-sending hadde en story om Hamjern på Hamar som har fått bestillingen på 220 blomsterskåler. Hver skål veier et tonn. Bedriften har måttet ansette flere arbeidere for å ta arbeidet unna. De har også planene klare for en oppdatert versjon som skal veie 1,6 tonn.

Vi venner oss til alt. Dette er bokstavelig talt «den enes død – den andres brød».

Men normale mennesker venner seg ikke til dette. De rygger tilbake.

VG hilser imidlertid tiltakene velkomne og mener de er overmodne. «Tilsiktet påkjørsel», er terminologien som brukes om det man vil forhindre i Oslo sentrum. Lederen er en studie av hvordan språk kan forlate virkelighetens verden og uttrykke noe av den galskapen som ligger i betongsøylene.

Etter en lang rekke terrorangrep mot såkalt myke mål i storbyer trenger vi ikke flere utredninger. Vi tror folk flest for lengst har innsett dette og at det er bred aksept og forståelse for de tiltak som nå gjennomføres. De politiske myndigheters viktigste oppgave er å beskytte innbyggernes liv og helse.

Har folk flest bare gått og ventet på at byen skulle vansires med betongsøyler? Er det bred aksept? VG burde gjennomføre en meningsmåling.

Det fortsetter i samme høyttravende, vanvittige stil (min kursiv):

Det er derfor på høy tid at Oslo utplasserer slike risikoforebyggende hindre. Andre norske byer bør foreta en tilsvarende sikkerhetsvurdering, og gjøre det som er nødvendig. Byrådsleder Raymond Johansen sier Oslo skal være en åpen og trygg by, og at tiltakene gjennomføres for å redusere faren for angrep. Nettopp for at byen fortsatt skal oppleves som åpen og trygg, er forebyggende sikkerhetstiltak påkrevet. Ulempene dette måtte medføre, blir svært små i sammenligning med den overordnede målsettingen om sikrere gater.

Ulempene er små sammenlignet med «overordnet målsetning», som kun kan bety terrorfare. VG mener altså at Oslo er en så truet by at vi må leve som i en beleiret by. Faktisk minner dette meg om stemningen i Sarajevo under serbernes beleiring på 1990-tallet.

Under Vietnam-krigen ble amerikanerne sitert på at for å forsvare en landsby mot Vietcong, måtte man ødelegge den. Det er samme logikk bak forvandlingen av Oslo sentrum: For å beskytte byens sivile liv, måtte vi ødelegge det.

Norge ble brutalt rammet av terror i 2011, og myndighetene bør på alle områder følge opp konklusjonene fra 22. juli-kommisjonen. I tillegg må dagens trusselvurderinger fra PST bli fulgt opp med konkrete tiltak for å redusere risikoen. Et av dem er forebyggende tiltak i sentrum.

Her sauser man sammen Breivik og jihad-trusselen. De er ikke sammenlignbare.

VG er en ivrig forsvarer av den utviklingen som har resultert i betongsøylene. Det kan ikke være lett å møte betongen. Derfor må man gi det en høytflygende begrunnelse:

– Vi må ikke mure oss inne i frykt for terror, sier byrådslederen. Det er selvsagt riktig. Tiltakene som nå gjennomføres, vil ikke omgjøre byen til en festning.

Hvis ikke dette er en festning, hva er det da? Under den kalde krigen skulle vi vite hvor tilfluktsrom lå. Nå har krigen flyttet ut i gatene. Den er alle steder. Det er dette vi ser, og det gjør oss uendelig triste.

VG forsøker å anlegge en frisk tone. De har jo vært med og styrt skuta dit vi er nå.

Hensikten er bare at vi med en stor grad av sikkerhet fortsatt kan bevege oss i det offentlige rom. Det er en grunnleggende frihet vel verd å verne om.

Tenk at Orwells språk skulle bli realisert i det nye Norge.

War is peace. For, som vi vet: Islam er fred.