Sakset/Fra hofta

Karl Johans gate natt til 9. november 2017. Foto: Øyvind Thuestad.

 

Så har altså lokalmyndighetene i Oslo besluttet å vansire Karl Johan med hundrevis av stygge betongrør i den hensikt å sikre byens hovedgate mot kjøretøyterror.

Det er selvsagt ikke vanskelig å forstå bakgrunnen. Den 14. juli 2016 drepte den tunisiske jihadisten Mohamed Lahouaiej-Bouhlel 87 mennesker og skadet 434 da han med en lastebil pløyde seg gjennom menneskemengden som var ute på strandpromenaden i Nice om kvelden på Frankrikes nasjonaldag. Blodbadet skjedde for litt over seksten måneder siden, men det virker allerede som en evighet siden, gjør det ikke?

Kanskje det er fordi en rekke andre angrep av samme type har skjedd siden: på julemarkedet i Berlin i desember 2016, på Westminster Bridge i mars 2017, i Stockholm i april 2017, på London Bridge i juni 2017, i Barcelona i august 2017, og på Manhattan for halvannen uke siden (og da er for ordens skyld mange mindre blodige angrep utelatt).


Strandpromenaden i Nice natten til 15. juli 2016. Foto: Eric Gaillard / Reuters / Scanpix.

Fellesnevneren for alle disse angrepene er islam. Grunnen til at hovedstadens paradegate er blitt estetisk nedgradert natten over, er at man frykter at islamister skal gjøre det samme på Karl Johan som Rakhmat Akilov gjorde med lille Ebba Åkerlund på Drottninggatan den 7. april. Den elleve år gamle piken ble delt i to under hjulene på den stjålne lastebilen.

Så hvorfor iverksetter Oslo kommune dette tiltaket akkurat nå?

Utplasseringen av koranklossene ble gjort bare en uke etter at London-politiets antiterrorsjef Nick Aldworth sa til VG at han grøsset idet han gikk opp Karl Johans gate. Det kan altså se ut som om en bemerkning gjort i forbifarten av en britisk ekspert har utløst panikk hos byens myndigheter. Hadde de ikke overveid den risikoen selv siden 14. juli i fjor? Kan de ikke resonnere uten å få mental utviklingshjelp fra Storbritannia? Kunne de ikke i det minste ha gitt omverdenen et snev av grunn til å tvile bitte litt på deres fullkomne virkelighetsfjernhet?

Tiltaket fremstår som et litt desperat forsøk på å overbevise seg selv og omgivelsene om at man tar ansvar, at man gjør noe. Men er det så sikkert at jihad-blomsterkasser er det beste tiltaket? I byer Europa rundt kan man nå se tungt bevæpnede soldater i byrommet. Skal tro om ikke de avskrekker en potensiell lastebil-jihadist vel så mye? Med mer mannskap på bakken kan man dessuten observere nøyere, innhente mer etterretning og danne seg en klarere oppfatning av trusselbildet.


En italiensk soldat holder vakt ved Colosseum den 31. desember 2016. Foto: Alessandro Bianchi / Reuters / Scanpix.

Det er «påregnelig» at jihad-terror kan skje i Norge, sier PST-sjefen. No shit, Sherlock. Alle med øynene åpne har skjønt dette lenge. Og det behøves ikke så mye fantasi for å se for seg at andre, også mykere, terrormål kan velges. For problemet er jo at det befinner seg mennesker i Vesten som ønsker oss vondt. Vi har en fiende i vår midte.

Det er denne helt sentrale innsikten myndighetene vegrer seg mot. Og derfor er det at de prøver å finne en teknisk løsning på et menneskelig problem (som når Bergen kommune setter vinduer i dørene i barnehagene for å unngå at ansatte forgriper seg på barn). Og dette problemet blir ikke borte. Terrortrusselen forventes ikke å forsvinne på minst en generasjon. Etterretningskilder forteller til Sunday Times at 9000 terrorplaner mot europeiske land er blitt avverget de senere årene. Ni tusen!

Så skal betongrørene stå ute på gaten til midten av århundret eller enda lenger? Konsekvensene av noe slikt er heller ikke til å kimse av. Ødelegg atmosfæren ved et urbant rom, og det er litt mindre å være glad i. Man gir slipp på territoriet med litt mindre smerte, for identiteten er borte. Gamle Oslo-sanger handler om en helt annen by.

En hovedstad som opptrer slik Oslo har gjort natt til torsdag, burde egentlig stoppe opp litt og spørre seg om ikke omstendighetene i dens liv tyder på at man er inne i en dårlig utvikling. Men det kan ikke byen gjøre, for den er hovedstaden og den viktigste offentlige arenaen for et offisielt Norge som lider av schizofreni, og det er tvilsomt om pasienten har noen forståelse av sin egen tilstand.


Stillbilde: Youtube.

Onsdag var vi vitne til et typisk eksempel på det offisielle Norges evne til å tenke dobbelt. En prost i Skien synes det er helt utmerket at det leses fra Koranen under et julespill. Det er ikke verre enn Prøysen, antyder han.

For de som har vokst opp med denne nasjonalskalden, et flertall av den norske befolkningen, er utsagnet vanvittig. Alf Prøysens sanger, litteratur og barneprogrammer har oppdratt hele generasjoner, og utgjør en høyt skattet del av nasjonalkulturen. Og hans julekveldsvise inneholder referanser til det samme juleevangeliet som er en del av ethvert julespill.

Det er klart at prosten ikke kunne ha sagt noe så dumt hvis ikke NRK, skolen og andre hadde brøytet vei for ham ved å gi stadig mindre plass til den nasjonale sangskatten. I et litt sunnere Norge ville vi i dag hatt en moderne revytradisjon som tøyset med mørkemennene som gjør livet surt for oss. I stedet skal vi late som om koranleserne er et fullstendig naturlig nærvær i landet.

De to observasjonene – koranklossene og koranjulespillet – er betegnende hver for seg. Samlet sett utgjør de en diagnose over det offisielle Norge: Byrommet vansires for å beskytte oss mot massedrap fra de mest nidkjære leserne av en bok, som vi i det neste øyeblikket gir kulturell hedersplass på linje med våre egne, dårlig vedlikeholdte tradisjoner.

Portrettet av pasienten forklarer selvskadingen. Han har ikke bare mistet evnen til å resonnere klart og konsekvent, han er blitt gal. Han er blitt gal fordi det ikke lenger er noen som lærer ham hva som er normal tenkning, normal adferd og et normalt samfunn.

Institusjonene som hadde den oppgaven, har gitt opp å gjøre den. Som så mye annet, er den blitt privatisert. Dette er på en måte veldig trist, men gir også håp. For det finnes mye normalitet og fornuft igjen der ute, og selv om disse tingene ikke har noen plass i offentligheten i øyeblikket, kan de få det igjen så snart etterspørselen blir stor nok. Men hvor dypt skal landet synke først?

Vårt heimland i mørker lenge låg, lyder Fedrelandssalmen. Vi kan alle gjøre litt for å lyse opp i denne natten her.