Kommentar

Hvis man avlegger Historisk museum et besøk, vil man se at Norge en gang hadde en religiøs kunst av en kvalitet som ikke kan unnlate å gjøre inntrykk. Dette er Sigrid Undsets katolske Norge. Her satt bøndene furet av slit, og det de bøyde seg inn under, var Marias inderlighet og fromhet. 

Hver jul blir en spesiell jul, fordi det skjer så mye på et år at vi føler grunnen svikter under bena våre. Vi kjenner oss helt svimeslått. Omveltningene kjennes tydeligst i Oslo. Før var det graving, men nå er hele sentrum et eneste stort hull. Det graves ved Holberg plass, i Frederiks gate, i Kr. Augusts gate. I Øvre Slottsgate og Tollbugata blir de aldri ferdig, og dette er bare en liten del av byen. Oslo er blitt ufremkommelig. Det ser ut som et monster har gått løs på Oslo og revet ut innvollene. Verst er det når du runder hjørnet Frederiks gate / Karl Johans gate og møter betongsøylene. Det knyter seg i magen. Jeg klarer ikke venne meg til det. Disse søylene representerer alt vi i Document har slåss mot i 15 år. Nå står de der som om en fiendtlig hær hadde inntatt Karl Johan.

Oslo, den lille byen innerst i Viken, en kjøpstad som ble hovedstad, ser beleiret og hærtatt ut. Alt av sjarm forsvinner og er erstattet av noe heslig.

Selvfølgelig gjør dette noe med hodene våre. Vi forsøker å late som ingenting, men det krever en bevisst handling å snu seg vekk hver gang vi står overfor monsteret.

Det er antiterrortiltak i Keysers gate også. Der ligger et av departementene. Gaten er snevret inn til ett løp. Man lager en antiterrorbarriere i form av store pyntebasseng, men foreløpig står også her betongsøylene og forteller hva det virkelig handler om.

Tiltakene er så massive over hele Oslo at de må være klekket ut av en samlet plan. Offentlige bygg skal sikres. Men det er gjort helt uten tanke på hva slags signal det sender til innbyggerne. De ansvarlige må tro at faren er overhengende, permanent og massiv.

Forrykt er ordet. De som går til verket, har ikke forstått at de kommuniserer frykt og fare til omgivelsene. Hva vil det gjøre med hodene til folk? Har man gjort noe forsøk på å vurdere omkostningene?

Alt prat om integrering blir meningsløst stilt overfor forberedelser på permanent beleiring. Hvem er det man beskytter seg mot? Det vil man ikke snakke om. Mens man fortsetter å hylle integrering. Denne schizofrenien åpner en stor revne i offentligheten. Det er som om det store hullet Oslo forvandles til er et symbolsk uttrykk for at grunnen har forsvunnet under bena våre.

Igjen ser vi at vedtak kastes i ansiktet på innbyggerne. Det er ingen diskusjon, ingen planer, ingen varsler. I realiteten er demokratiet sjaltet ut til fordel for en nødvendighet ingen vil begrunne.

Den fienden man vil bekjempe – og det må være en stor og mektig fiende som nødvendiggjør så massive tiltak –, vil man ikke snakke om.

Kontrasten mellom betongrørene som flankerer – nei, voldtar – Karl Johan, og bodene i Studenterlunden, har forvandlet sentrum til trash culture, som oppstår når man ikke lenger har noen integritet eller identitet og ingenting spiller noen rolle lenger. Kramboder, tigging, snyteri, juggel, det er hva Oslo sentrum byr frem. Trash-kulturen oppløser det stabile, gjenkjennelige, pålitelige. Fysiske omgivelser har mye å si for tilliten mellom mennesker. Før snakket man om byrom. De eneste jeg har sett som har reagert instinktivt og med sorg og harme over ødeleggelsen av Oslo sentrum, er Thomas Thiis Evensen og Tor Bomann-Larsen, den ene kunsthistoriker, den andre historiker.

Vandalisme er bare en del av det som foregår. I enden av Studenterlunden ligger Nationaltheatret, en gang høykulturens høyborg. Nå spiller dette teatret en versjon av «Reisen til Julestjernen» der man har revet Jesus ut av storyen. Det er i essens det samme som man har gjort med byen: Man river ut dens hjerte, og man fjerner Jesus fra evangeliet. En erobrer kunne ikke gjort det grundigere.

Hva skal folk stå imot med?

Men det er håp. Donald Trumps vedtak om å anerkjenne Jerusalem som Israels hovedstad var en beslutning av enorm politisk og religiøs betydning.

Jeg husker første gang jeg forsto betydningen av Jerusalem: Ayaan Hirsi Ali ble intervjuet i Israel, og hun sa: Don’t kid yourself. Det handler ikke om forhandlinger om territorium. Det handler om eksistens-kamp. Muslimene vil ha det hele. De gjør alle spørsmål til eksistensielle spørsmål.

Den unnvikende linje som flere amerikanske presidenter har ført de siste tiår, var en ettergivelsens politikk. Trump har tatt verden på sengen. At de allierte fra annen verdenskrig stemte imot USA og Israel om Jerusalem, er standpunkt av stor rekkevidde.

Vest-Europa er svakt, det har lagt seg åpent for islamisering, og det er splittet, både innad og mellom øst og vest.

Folk blir trette i hodet av å skulle forholde seg til et så komplisert bilde.

Hvis båten skal bære, må den gjennomlyses av noen klare prinsipper. Trump kaller det prinsipiell realisme.

Nordmenn er egentlig ganske fåmælte. Folk kvier seg litt for å ta store ord i munnen. Men når alt forandres og det gamle, kjente og kjære rives ut, blir vi nødt til å spørre oss selv: Hva står vi for, hvem er vi? Ellers står vi snart ribbet tilbake.

Mange nordmenn er velstående, og en god del er endog rike. Men rikdom kan bare polstre tilværelsen og utsette møtet med det som vederfares andre.

Når Document bruker mye tid og plass på migrasjon, kriminalitet og overgrep, er det fordi vi ser at dette er en oppløsning som skjer over hele Vest-Europa, og myndighetene vil ikke se det for hva det er. De snakker heller om at kriminaliteten har gått ned.

Men verst er den indre formørkelsen og fortvilelsen.

Julen er et gledens budskap. Alle som er så heldige å være født i et kristent land, får nyte godt av det kristne menneskebildet og den kulturen kristendommen har skapt.

Dette har funnet sitt folkelige utrykk. Einar Skjæraasen skriver:

Du ska itte trø i graset.
Spede spira lyt få stå.
Mållaust liv har og e mening
du lyt sjå og tenkje på.
På Guds jord og i hass hage
er du sjøl et lite strå.

Du ska itte røre reiret,
reiret er e lita seng.
Over tynne bån brer erla
ut sin vâre varme veng.
Pipet i den minste strupe
ska bli kvitring over eng.

Du ska itte sette snurru
når du sir et hara-spor.
Du ska sjå deg for og akte
alt som flyg og spring og gror.
Du er sjøl en liten vek en,
du treng sjøl en storebror.

Dette er legmannskristendom helt tilbake til middelalderen: Du skal ikke bare beskytte det svake. Det svake er her av en grunn, og det har et budskap.

I dag er det svake under angrep. Harald Ofstad skrev boken «Vår forakt for svakhet». Den tok for seg nazismen. Nå synes en ny oppløsning og beundring for den sterke å være oppadstigende.

I bunnen for det kristne ligger at styrken må være temmet, den må være i det godes tjeneste.

For at det skal skje, må begrepet skyldighet gjenreises: Hva vi er skyldige våre foreldre og våre barn; hva er læreren skyldig eleven; hva er presten skyldig menigheten? Vi er «skyldige» i en stige av forpliktelser, og øverst på stigen står autoriteten. Det er den som gjør at menneskene – frivillig – underkaster seg skyldigheten.

Når våre myndigheter og eliter aktivt går inn for å demontere denne autoriteten, har de fjernet selve motoren i «skyldigheten», som er en form for gjensidighet. Her kan vi la oss inspirere av Roger Scruton, som ville sagt at likhet ikke kan erstatte skyldighet: Skyldighet er et sett av frivillige forpliktelser som mennesker inngår og som binder dem sammen. Man kan ikke skape et nytt fellesskap på basis av «likhet», og særlig ikke når det man skal «forlike», er gjensidig utelukkende.

Der står vi. På bar bakke. Forlatt av dem som skulle verne oss.

Vi har bare hverandre. Mennesket har fremdeles sin frihet. Hvis det tør å bruke den. Til å inngå nye skyldigheter i gjensidig forpliktelse.

Det er slik det fellesskapet begynte som han som ble født for drøyt 2000 år siden grunnla.

Det var et fellesskap grunnlagt på kjærlighet mennesker imellom.

Hvert år, ved vintersolverv, stemmes nordboenes sinn til denne gjenfødelsen. Hvert år har man sjansen til å begynne på ny.

Det er alltid håp. Uten håp kan ikke verden eksistere.

Og det skjedde i de dager …

 

Kjøp Sir Roger Scrutons bok fra Document Forlag her!