Sakset/Fra hofta

Å delta i markeringen på Akerhusstranda på Holocaust-dagen 27. januar er en fin tradisjon. Det er ingen stor markering, men den er viktig. Den sier noe om oss selv og vårt forhold til fortiden.

Hvert år er det en representant for jødene og en annen minoritet som holder en kort tale. Det er også en representant for det offisielle Norge. I år var det den nye statsråden for forskning og høyere utdanning, Tora Aasland.

Det er alltid med en viss fascinasjon man studerer politikere som leverer taler der de må balansere mellom kryssende hensyn. Det hadde ikke behøvd å være slik, men det offisielle Norge har konstruert en filosofi om at all urett skal veies med samme vekt. Derfor må man både minnes jødene og indirekte kritisere dagens jøder i Israel. Man skal helst gjøre det uten å såre for mye. Alle jøder vet utmerket godt hva man sikter til når det understrekes at det må reageres på all urett. Noen er linedansere. Andre faller ned. Tora Aasland kom seg over. Det var mye Mandela og fine ord. Men hun markerte ikke kampen, at det koster. Hun snakkket om det store vi. Men det store vi krakelerer i dagens verden. Tribalismen, gruppetilhørigheten, er på full fremmarsj.

Dagen var velsignet med fint vær. Det var vakkert å skue fjorden mellom Anthony Gormelys stoler, ikke langt fra der «Donau» la ut. Liv Dommersnes leste dikt av Wergeland.

Ifjor introduserte man samvær i fanesalen inne på det miltære området. Det er en imponerende sal. Hva nordmenn kunne bygge i den tiden vi nesten ikke hadde penger! Jan Erik Vold skulle snakke om Ruth Maier. Vold har en fin tilnærming: Han er ydmyk, enkel, forteller likefrem.

Det hersker en fin stillhet nede på kaia. Den tar Vold med inn. Han forteller om den unge jenta som kom til Lillestrøm for å bo hos familien Strøm. Det dumpet en representant for den elitære sentraleuropeiske dannelsen ned i plankebyen ved Nitelva. Strøm var politisk engasjert, men Ruth satte seg inn i Trotskij og de andre teoretikerne. Det var ikke så lett å ta for en voksen mann. Ruth var bare ungjenta. Hun begynte på Frogner gymnas i Oslo. Her skilte hun seg ut med sine kunnskaper og sin intelligens. De norske medelevene var ikke snille med henne. Hun var annerledes. De følte seg nok underlegne, og tok igjen ved å mobbe. Ruth var en sekulær jøde. Det jødiske betød ikke noe for henne, men det ble påtvunget henne av omgivelsene. En dag sto det «jøder er uønsket» risset inn i pulten hennes. Flere av elevene har fortalt Vold at de ikke var snille med henne.

Ruth Maier kunne kanskje ha stukket seg vekk. Hun sto ikke oppført i myndighetenes arkiver som jøde. Men hun valgte å dele skjebne med de andre jødene.

Gjennom enkeltmennesket Ruth Maier går det an å nærme seg Holocaust. På kort tid er hennes historie blitt kjent, gjennom dagboken og forholdet til Gunvor Hofmo. En ny fløy på Villa Grande skal bygges opp rundt hennes skjebne. Hun kalles allerede en Anne Frank i Norge, men pass på, det kan bli klisjefylt.

– Vi må ikke glemme at en av historiens største ugjerninger fant sted bare et par hundre meter fra her vi sitter, sa Jan Erik Vold.