Kommentar

Vanunu-saken er full av moralske veivalg, men norske aktører greier å gå feil i hvert eneste kryss. De viktigste er ikke en gang på kartet.

Staten Israel har vært grusom mot Vanunu, sies det. Utvilsomt. Israel ville statuere et eksempel. Det var neppe saklig grunn til å holde ham i isolat i 11 av 18 år.

Hevnen begynte allerede da Vanunu ble bortført fra Roma. Skaden var skjedd. Informasjonen var ute. Men staten ville vise sin makt og at ingen var utenfor dens jurisdiksjon.

Stater agerer noen ganger som hevnere, der grupper eller enkeltindivider utfordrer vitale interesser. Det gjorde for eksempel Arne Treholt. Ikke bare forrådte han sitt land, han gjorde det fra en posisjon innenfor systemet. Det opplevdes som dobbelt forræderi. Treholt skulle tas.

Slik er verden. Hvis noen setter seg opp mot systemet, selv et demokratisk system, og utfordrer/truer det, vil systemet slå tilbake. Både Vanunu og Treholt brøt loven i sine respektive demokratier. Men de fikk en ekstra straff fordi de svek kollektivet.

I den norske andedammen eksisterer ikke Krigen som eksistensielt grunnvilkår. Norske opinionsdannere har rodd seg så langt utpå at de ikke lenger ser en mulig trussel. Den har opphørt å eksistere.

Dermed er det mulig å kreve asyl for Vanunu fordi Norge bærer på en moralsk skyld siden Norge leverte flere tonn tungtvann til Israel på 50-tallet. Vanunu bærer frem det kors som Norge var med på å reise: den israelske atombomben. Etter kristen skyld-soning-tankegang må Norge derfor sone sin brøde og gi Vananu asyl. Vanunu har forresten blitt kristen i fengsel.

Poeten Jan-Erik Vold skrev i 2006 et langt dikt om Norges skyld, et dikt Dagsavisen trykker over hele førstesiden.

Vold forklarer i et intervju i samme avis at han synes det er forferdelig at Norge bidro til at Israel fikk atomvåpen. Den samme Vold har skrevet gripende om dikteren Gunvor Hofmo og venninnen Ruth Maier. Maier kom som jødisk flyktning til Norge, lærte norsk på kort tid og var i det hele tatt et usedvanlig begavet menneske. Hun ble skipet ut en grå novemberdag i 1942 på «Donau», sammen med andre jøder. Hun lyktes å smugle ut en siste beskjed til venninnen: Når det er så mye lidelse i verden, hvorfor skal ikke jeg også lide?

Maier ville kanskje ikke sagt det samme hvis hun visste hvilken skjebne som ventet dem.

Israel har helt siden opprettelsen vært omringet av fiender som har gjort elimineringen av staten til et av sine fremste mål. Derfor skaffet Israel seg det ultimate våpen. Det kalles avskrekking. Det var samme strategi som beskyttet Norge under den kalde krigen. Det bidro til å forhindre krig.

Men det har man glemt. Derfor ser man heller ikke parallellen mellom Israels og Norges posisjon den gangen. En venstreopposisjon ønsket å melde Norge ut av NATO, men konsensusen var overveldende/knusende fordi det var et eksistensielt spørsmål.

Det var ikke bare muren som falt i 1989, men også trusselen om krig og muligheten for at det alltid vil finnes en fiende.

Israel lever alltid på kanten. Norge inntar en belærende, moralistisk holdning. Den er utålelig og farlig – for Norge.