Det er opptil flere aspekter ved våre dagers jødefiendtlighet som gjør den vesensforskjellig fra den som var dominerende før 1948. Det viktigste er at antisemittene fikk et nytt verktøy ved staten Israels opprettelse. Mens jødefiendtligheten inntil da i all hovedsak hadde vært fokusert på jødene som individer og folkeslag, har de seneste tiårenes antisemitter kunnet sikte sin fiendtlighet inn mot den jødiske nasjonalstaten. Dermed har de skaffet seg et slags alibi. Virkningen av deres fiendtlighet er imidlertid den samme som tidligere: Når det kommer til stykket, er det jødene som får svi.

 

Mens nazistene og deres samtidige meningsfeller i «jødespørsmålet» ikke anstrengte seg for å skjule hva de hadde til hensikt, seiler de aller fleste av vår tids ikke-muslimske antisemitter under falskt flagg og titulerer seg antisionister (= ønsker den jødiske nasjonalstaten oppløst). Samtidig bedyrer de at de ikke har noe som helst imot jøder som sådan. Dette er i hvert fall særdeles vanlig; personlig kjenner jeg ikke til ett eneste unntak.

Utøvelsen av dobbeltrollen Israel-fiende og jødevenn lar seg imidlertid neppe gjennomføre i praksis. Det fins riktignok mange jøder rundt omkring som stiller seg likegyldig til Israel. Dessuten fins det som kjent jøder som avskyr sin jødiske identitet så sterkt at de opptrer direkte fiendtlig overfor både Israel og andre jøder. Men det er ikke disse jeg sikter til i denne sammenheng. Det jeg vil påpeke, er at jeg selv aldri har hørt om en antisionist som har virkelige venner blant jøder i sin alminnelighet.

Et av problemene man har som antisionist, i tillegg til at man må underkjenne jødenes rett til nasjonalstaten Israel, er at man ikke forstår seg på den mentale forbindelsen mellom jøder og Israel. Det sistnevnte er for så vidt ikke overraskende, ettersom den er bortimot umulig å definere også for jøder – ikke bare for jøder i diasporaen, men i nesten like stor grad for israelske jøder. En antisionist som hevder å være jødevenn, er nemlig avhengig av å kunne kunne bortforklare forbindelsen mellom jøder og Israel – både det historiske Israel og dagens jødiske nasjonalstat. Men slike forsøk vil ikke lykkes overfor jøder i sin alminnelighet – selv ikke overfor flertallet av de jødene som er født utenfor Israel, som aldri har vært i Israel, som ikke har noen nære slektninger der, som ikke er religiøse, som ikke følger jødiske tradisjoner, som bare unntaksvis omgås andre jøder og/eller som bare har beskjeden kunnskap om Midtøsten-problematikken.

 

En annen krevende utfordring for «jødevennlige» antisionister er å kunne rettferdiggjøre at de betrakter jødenes nasjonalstat som et apartheid-prosjekt, mens de aldri kritiserer en eneste av de mange dusin andre nasjonalstatene rundt om i verden som beviselig er betydelig mer nasjonalistiske enn Israel. I teorien er det selvsagt mulig å være, og opptre som, prinsipiell motstander av nasjonalstat-konstruksjonen som sådan, men selv har jeg aldri påtruffet noen slike blant de selvoppnevnte antisionistene.

 

Det er etter mitt skjønn et både interessant og skremmende fenomen i dagens Norge (og Sverige) at selv om tydelig uttalt jødefiendtlighet generelt anses som noe vederstyggelig i politisk korrekte kretser, gjør meningseliten unntak for to grupper. Disse behandles vel å merke høyst forskjellig:

Den ene gruppen er muslimer. Når en muslim ytrer seg jødefiendtlig, sørger MSM for at det blir tiet i hjel, bagatellisert eller bortforklart.

Den andre gruppen er jøder. Når en jøde kritiserer Israel eller jøder generelt på en diskriminerende og/eller stigmatiserende måte, og gjerne ved hjelp av udokumenterte påstander, ropes det «Hør! Hør!», og applausen fra antisionistene og andre politisk korrekte vil ingen ende ta.

 

For ordens skyld presiserer jeg at det selvsagt er praktisk mulig å kritisere staten Israel og israelernes gjøren og laden på en saklig måte, uten å ty til diskriminerende metoder og uten å bygge kritikken på udokumenterbare påstander. Det er imidlertid ytterst sjelden at såkalte antisionister benytter seg av denne muligheten.

Trass i at antisionistenes propaganda hevder det motsatte, ønsker hverken jøder generelt eller israelerne at staten Israel skal være hevet over kritikk. Det dagens jøder og israelere innstendig ber om, er at jødene og Israel skal bli målt med de samme standarder som alle andre folk og stater. Særbehandling – nazistene kalte det Sonderbehandlung – har jødene opplevd mer enn nok av opp gjennom historien.

For min egen del frykter jeg at de europeiske elitenes utrettelige demonisering av Israel har potensial til å bli like skjebnesvanger for europeiske jøder som nazistenes propagandakampanje ble i forbindelse med holocaust. Denne magefølelsen sier meg at det ikke først og fremst er islamister eller nynazister som truer mitt velbefinnende, min ytringsfrihet og min families sikkerhet her i landet. De som virkelig gir meg frysninger, er venstrevridde politikere, fagforeningsfolk, kulturpersonligheter, forskere, pedagoger, journalister og medieredaktører som bekjenner seg til antisionismen og forlanger å bli betraktet som mine venner.

 

De fleste av mine nære jødiske slektninger overlevde ikke holocaust. Opp gjennom livet har jeg derfor brukt atskilig tid på å forsøke å forstå hvordan titusener av ganske vanlige tyskere – hvorav svært mange utvilsomt var intelligente, kunnskapsrike, kultiverte og i all hovedsak moralsk ulastelige – med glatt ansikt kunne gi sine daglige bidrag til tilintetgjørelsen av et ufattelig antall jøder.

Inntil videre tror jeg svaret må være at nazi-myndighetenes demoniserende propaganda hadde overbevist dem om at jødene ikke var mennesker, og at det å ta livet av en jøde var like naturlig som å tråkke i hjel en kakerlakk!

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂