Sakset/Fra hofta

Det trehodede trollet i Antirasistisk senter seiler under falskt flagg. Det er en spesiell form for aggressiv politisk korrekthet de forfekter. Testen er enkel: Når man går til angrep på mennesker som har de beste hensikter og forsøker å så tvil om deres hederlighet, har man plassert seg selv.

Rune_Berglund_Steen

Shoaib Sultan, Ervin Kohn og Rune Berglund Steen (bildet) har alle tre vist at de behersker øvelsen. Men den er sjelden praktisert med slik klarhet som av Rune Berglund Steen i hans angrep på Hege Storhaug.

Foranledningen er spesiell: 70-årsdagen for befrielsen av Auschwitz. Storhaug hadde en artikkel i Dagbladet som var ektefølt og personlig. Det hevet artikkelen. Hun hentet frem personlige minner:

Jeg var som barn eksepsjonelt heldig, for jeg hadde en mor og far som tidlig vaksinerte meg med personlige historier fra deres opplevelser av jødeforfølgelsen i Norge. Derfor har jeg båret med meg lille Frida i mitt indre. Uten aldri å ha møtt henne. Jeg møtte henne dog gjennom min far, som var elev på samme skole som henne i Larvik, da Gestapo hentet henne ut av klasserommet.

«Den vakreste jenta på hele skolen. Og kanskje også den aller dyktigste», fortalte han med ærefrykt. Hele familien Sachnowitz ble i 1942 tvangssendt på slaveskipet SS Donau til utryddingsleirene. Kun broren Herman overlevde, en mann mine nygifte foreldre tilfeldig møtte på Kjærstranda ved Stavern i 1959. Herman med den lange rekken tall på underarmen var et sjokkerende skue for min unge mor. Det industrielle folkemordet stod levende foran henne.

Da jeg var 12 år lå boken til Herman under juletreet, Det angår også deg.

Storhaug konstaterer det ethvert oppegående menneske i dag vet: Det er igjen utrygt å være jøde i Europa. Dette kan ikke Berglund Steen ha stående. Han vil ha det til at det er europeerne som er antisemitter, i mindre grad muslimene. Igjen kommer hatet fra europeerne. Det er enklest slik, for da rammer Berglund Steen to fluer i en smekk. Hvis det er europeerne, blir muslimhatet forklarlig. Frontene blir enkle, eller i det minste enklere.

I tillegg har saken en personlig side: Ervin Kohn har svingt fra å plassere ansvaret der det hører hjemme til å benekte opplagte sammenhenger. Hamskifte, kaller Storhaug det. Han sier det stikk motsatte av hva han gjorde for noen år siden.

Måten Berglund Steen gjendriver Storhaugs fremstilling på, er i ferd med å trekke hennes moralske integritet i tvil. Han gjør henne til et dårlig menneske: Storhaugs stygge slagside.

Berglund Steen driver utpressing: Han henter frem eksempler på vold mot muslimer i Europa og spør hvorfor Storhaug ignorerer dem? Som om det finnes noen rimelighet i å sammenligne en Mohammed Merah (Toulouse), Mehdi Nemmouche (Brussel), Kouachi-brødrene og Coulibali (Paris) med at en enkeltperson har gjort noe forferdelig mot en muslimsk person, av typen knivdrapet på en gravid egyptisk kvinne i en tysk rettssal. Forskjellen ser man tydelig i alle som i Frankrike sier «Je suis Kouachi» og nekter å delta i minnestunder.

Three Terrorists Killed, 1 At Large

Denne siden fortier ARS helt. Den eksisterer ikke. Men de rykker gjerne ut for å sverte Storhaug. Det er ynkelig, smålig, stymperaktig. Man kan ikke få seg til å tro at denne organisasjonen drives av mennesker som virkelig bryr seg om andre. Man oppfører seg ganske enkelt ikke slik i en sammenheng som Auschwitz og det nye jødehatet, ved å forsøke å plassere ansvaret på andre.

En av dem som har latt seg ryste, er Ingvar Ambjørnsen. I artikkelen Pesten kommer tilbake beskriver han oppveksten i Larvik, hvor overlevende Herman Sachnowitz bodde. Det tok Sachnowitz mange år å skrive Det angår også deg. Ambjørnsen leste den som tyveåring. For unge mennesker ble møtet med overlevelseslitteratur et før og etter. Det gjorde noe med deg.

Nå forlater jødene igjen Europa, og som Ambjørnsen skriver: – Jeg hadde aldri trodd jeg skulle få oppleve noe slikt.

Nå i 2015 forlater jødene Europa i tusentall. De frykter – med god grunn – for sine liv. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle få oppleve noe slikt, men der er vi nå. I 2014 forlot 7.000 jøder Frankrike. I år, etter massakren i Paris, vurderer 75 prosent av landets 500.000 jøder å gjøre det samme. Til tross for at mindre enn én prosent av den franske befolkning er jøder, er de ofre for halvparten av rasistisk begrunnet vold i landet. Det er viktig å huske på at dette er jøder født i Frankrike. De velger å forlate sitt fedreland.

Og igjen: Det skjer nå.

Ambjørnsen vet hvorfor.

For ikke mange år siden var Busser til Auschwitz noe de fleste elever i videregående var med på. Holocaust var obligatorisk i undervisningen. Slik er det ikke lenger. Overlevende Samuel Steinmann sier i et intervju at han blir slått av uvitenheten når han besøker skolene. Har norsk skole gitt Holocaust på båten, og latt det inngå i antirasistisk arbeid?

Ambjørnsen forteller at han har ringt rundt og forsøkt å finne ut hvorfor kunnskapsnivået er så skralt.

Jeg har flere ganger forsøkt å grave i dette. Ringt rundt til lærere og andre som jobber i skoleverket. Svært mange tar dette på like stort alvor som mine egne lærere gjorde. Mange andre vrir seg og blir underlig vage. Noen ganger blir det helt taust i den andre enden.

Hvorfor blir de tause? Ambjørnsen lar oss forstå at det er fordi Holocaust for en del elever oppleves som støtende. Derfor viker skolen og lærerne unna. Han kunne problematisert hvorfor det skjer.

Og vi vet jo hvorfor. Men læren om holocaust må bankes inn, ikke bare på videregående, men i grunnskolen. Det må være pensum. Det er livsfarlig å late som om det store antallet muslimske barn og ungdommer i klasserommene er helt uproblematisk i denne sammenhengen, slik mange nå velger å gjøre. Det er vanskelig å røre ved dette i dagens opphetede situasjon, men det er ingen vei utenom.

Det er norsk skole som skal lære barna hva som skjedde i leirene under det nazistiske vanviddet, ikke foreldrene. Samme hvor de kommer fra. Samme hva slags religion de praktiserer.

Forklaringen på at dette har kunnet skje, er at Holocaust er gjort til en del av det antirasistiske arbeidet. I det må jødene finne seg i å bli plassert i en kontekst der lærdommen av Holocaust vendes mot den jødiske staten. Antirasistisk senter blir således en del av problemet, ikke løsningen.