Jeg som er en muslimsk kvinne fra Iran, fikk fordommer mot jødene inn med morsmelka, lenge før jeg kom til Norge for 25 år siden. Jeg hadde fått med meg at nordmenn var jødevennlige fordi Norge har samme oppfatning som andre europeiske land om den ”jødisk-kristne sivilisasjonen”. Jeg hadde lest mange bøker og sett filmer om andre verdenskrig, og visste hvordan jødene ble behandlet i Russland, Polen, Ukraina og Tyskland. Men fra Norge var det taust.

Da statsminister Jens Stoltenberg beklaget at norske borgere medvirket under arrestasjon og deportasjon av jøder, ble jeg nysgjerrig etter å vite sannheten. Jeg hadde hørt om ”Donau” og prøvde å få tak i mer informasjon, men det ble bare fragmenter. Filmen ga meg derimot hele historien, og den er en sterk skildring av norsk identitet.

film.steinmann

 

Gjennom filmen reiste jeg tilbake i tiden med Samuel Steinmann som gjennomgangsfigur. Han viste meg huset sitt, naboene, skolen og farens forretning.  En helt vanlig middelklassefamilie, med gode venner, i sitt eget land. Nå er Samuel Steinmann 89 år og den eneste gjenlevende av de norske jødene som ble sendt til Auschwitz den 26. november i 1942. Denne fantastiske, eldre karen går sakte gjennom ”Det onde eventyret”, jeg ser ham som 19-åring, en glad gutt og norsk borger, jeg ser hvordan han ble arrestert av norsk politi, jeg ser hvordan hans eiendom og passet ble fratatt ham og hvordan han og broren brutalt ble tvangsskilt fra familien.

De var ikke norske lenger, de var jøder uten nasjonalitet. Jeg ser hvordan Steinmann blir sendt sammen med 530 andre norske jøder med lasteskipet ”Donau” til nazistenes konsentrasjonsleir i Auschwitz.

Filmen er sjokkerende. Hvordan kunne dette skje i Norge, med slikt hastverk fra politiet? På denne tiden var det ikke mer enn cirka 1200 norske jøder i Norge, og det var ikke noe hat i befolkningen.

Hvorfor deltok 300 politimenn i arrestasjonene? Var det av plikt? Plikt mot sin fiende? Ingen begrep, heller ikke ”plikt”, kan forklare de umenneskelige overgrepene som norsk politi utførte. Finske jøder ble ikke sendt til Auschwitz av finsk politi, og svenske jøder ble heller ikke behandlet slik i Sverige.

Denne delen av norsk krigshistorie er blitt et traume som det er viktig å belyse. Å tie om et slikt traume hjelper ingen i det flerkulturelle Norge.

Filmregissøren Elsa Kvamme fokuserer ikke på sorgen og ondskapen. Hun lykkes derimot med å fokusere på ondskapens grunn. Filmen er emosjonelt balansert, slik at mens vi ser ”Det onde eventyret”, gråter vi ikke. Men vi får brikkene på plass.

”Trikken til Auschwitz” er aktuell, 71 år etter at de 532 ble deportert med D/S ”Donau” til Auschwitz. Alle som jobber i forhold til mennesker med flerkulturell bakgrunn og ulik religion og kultur, bør se denne filmen. Alle politimenn, elever, politikere, imamene i moskeene, de som driver Urtegata videregående skole og benekter Holocaust, må se filmen, for å reflektere over hva vi mennesker er i stand til å gjøre mot naboer og venner når ideologien blinder oss. Noen filmer forandrer deg, gir deg en helt ny innsikt, faglig, kulturelt og personlig, og er et lite bidrag til at du som menneske vokser. Denne filmen er en slik film.

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂