Sakset/Fra hofta

Student Henriette Jevnesveen har noen meget intelligente observasjoner rundt fenomenet jødehets på en ungdomsklubb i Groruddalen.

Hun beskriver et miljø der jødehetsen er blitt et vanlig og godtatt fenomen. Man sier at jøder ikke passer inn. Uttrykket er slående likt det som antirasister tidligere brukte når man skulle karakterisere skap-rasister: – Jeg er ikke rasist, men….

Nå er det antisemittene som sier: «Jeg har ikke noe imot jøder, men jeg vil ikke at det skal kommet noen jøder hit»

Det var det svaret Jevnesveen hyppig hørte under feltarbeidet. Hun burde fått mer plass til å redgjøre for sine resultater, for noe er uklart.

Mine funn viser at ulik religiøs tilhørighet ikke har betydning for hvem som er venner med hvem. Men det er en gruppe som ikke er representert på klubben, og det er de som har jødisk bakgrunn. Aksepten for jødehets blant ungdommene er slående, og er uavhengig av etnisk bakgrunn. Derimot er hvem som uttrykker hetsen, ikke helt uavhengig av religiøs bakgrunn, men jeg velger å være varsom med å si noe om hvem som uttrykker jødehets, da jeg har for lite materiale som underbygger den observasjonen.

Det Jevnesveen sier synes å være at jødehets er blitt sosialt akseptabelt blant alle grupper, både norske og innvandrere. Det synes rett og slett å være noe man er blitt enige om å godta, som integreringens pris. Jøder er jo en så liten gruppe, det har ikke så stor betydning sosialt om de fryses ut. Man kan utlegge dette som et tegn på respekt: respekt for fordommer.

Igjen snus toleransens prinsipper på hodet.

Jeg velger å tolke Jevnesveens antydninger om «religiøs bakgrunn» som at det er muslimsk ungdom som gir uttrykk for hetsen.

Det mest interessante er det hun sier om hvordan respekt og toleranse blir til en respekt for og aksept av intoleranse:

En mulig tolkning på hvorfor jøder ifølge ungdommene ikke passer inn er: Flytter personer med jødisk bakgrunn til deres sted, så skaper det en redsel for sosial uorden. For om det flytter personer med en tydelig jødisk identitet, blir hver enkelt i større grad tvunget til å ta et aktiv standpunkt om hva de mener om jødehetsen. Slik det er i dag behøver ingen å vise motstand mot hetsen som forekommer fordi ingen jøder blir direkte berørt. Derfor kan flertallet velge å være stille, men på den måten velger de også å akseptere en hets som vokser relativt hurtig. Blant annet peker en av informantene på at det tidligere var flere som slo ned på bruken av jøde som skjellsord, noe som ikke lenger skjer/forekommer.

Norske ungdommer ønsker ikke at det skal flytte jøder til området, fordi de da vil bli stilt overfor vanskelig moralske valg. Da kommer hatet dem inn på livet. Bedre å jatte med og ønske at jøder holder seg borte.

Men dette er presis samme holdninger som vi kjenner igjen fra antisemittismen før og under krigen, og som gjorde at norsk politi kunne hente jødene og sende dem med Donau til Auschwitz.

Holdninger

Hvordan skal norsk elite kunne bekjempe jødehets, når den er et resultat av de samme holdninger som eliten fremholder og promoterer daglig, nemlig respekt for annerledeshet, også den som er fremmedfiendtlig og rasistisk?

Det siste synes å være helt uoverstigelige motsetninger for politisk korrekte hoder. Men det er disse paradoksene som fremmes og her kan resultatene avleses i Groruddalen: også norske ungdommer må være med på og godta jødehat, i toleransens navn.

Jonas Gahr Støre må gjerne ta avstand, men det er et resultat av den flerkulturelle ideologien som pumpes ut. Man vil ikke ta inn over seg at muslimsk ungdom ikke ser noe problem ved å være antirasist og antisemitt.

Ungdommene er opptatt av å anerkjenne hverandres ulikhet, og derigjennom vise sin aksept for ulikhet og religiøst mangfold. Det kan imidlertid se ut til at denne respekten går hånd i hånd med en redsel for konfrontasjon. I sitt fokus på å vise hverandre respekt er det viktigere for ungdommene å respektere den enkeltes synspunkter enn å gripe inn og si ifra når disse synspunktene er uakseptable. Ungdommene er så opptatt av å tolerere hverandre at det oppstår en intoleranse overfor grupper som ikke er tydelig representert på stedet.

Den flerkulturelle kulturen er konfliktsky. Den våger ikke ta konfrontasjoner. Igjen er det jøder som ofres. Men som alle forstår som leser Jevnesveens beskrivelser: den gruppen som godtar hets, vil selv med tiden bli hetset, når mobberne blir mange nok. Å godta hets er en form for kapitulasjon.

Nå har en feltarbeider i religionshistorie fortalt at dette skjer i rasende fart med ungdommen i Groruddalen.

Men selvsagt: hvis man ikke er jøde kan man late som alt er i orden.

De som uttrykker hat overfor en bestemt gruppe, får en viss form for makt over hvem som får aksept og hvem som ikke får aksept. Dette blir manifestert gjennom det passive samtykket til de andre på klubben og er mulig fordi ingen viser aktiv motstand mot det som blir sagt.

Henriette Jevnesveens artikkel er verdt mer enn Integreringsutvalget og de andre bindsterke rapportene som er fremlagt den senere tid.

Den stilltiende aksept
HENRIETTE JEVNESVEEN – master i religionshistorie, Universitetet i Oslo