Kommentar

Knut Olav Åmås har idag en ytterst velskrevet artikkel om den vage/kjølige distanseringen til jøder og det jødiske i Norge. Belagt med to konkrete eksempler fra dagens situasjon:

Det nye Jødisk Museum som er under etablering i Oslo, har ikke fått en krone på statsbudsjettet for 2006. Det er meget pinlig og uverdig, kulturminister Trond Giske. Museet skal nettopp vise frem jødenes lite belyste plass i norsk kultur- og samfunnsliv.

Det er ingen hjelp å hente til det jødiske kunnskapsprosjektet hvis man går til Universitetet i Oslo. Blant religionsviterne på Blindern finnes det tre ansatte som er eksperter på tibetansk religion, men ikke en eneste på jødedom. Slik sett er det lite overraskende at boken «Jødehat» ikke er skrevet på initiativ fra noe fagmiljø, men fra forlaget.

Dette er to the point, og er konkrete uttrykk for hvor lite aktelse som omfatter jøder og det jødiske i Norge. De blir tålt, og tatt frem når anledningen krever det. Ellers blir de oversett. Og islams voksende innflytelse gjør dem ikke mer synlige. Heller ikke det stikker Åmås under en stol. Jeg vil i parentes bemerket si at det synes å ha skjedd noe med hans forståelse for «situasjonen» siden han for to år siden skrev en epistel i Morgenbladet om intellektuelle jøders bidrag til kulturhistorien. Han hadde vært på et seminar i New York. Men fremdeles var en viss ambivalens å spore. Den er nå borte. Åmås ser ut til å se farene: både ved det norske samfunns likegyldighet og muslimers antisemittisme. Kombinasjonen er farlig.

Det får Åmås til å skrive at «Det finnes ikke sterkere norsk beredskap mot overgrep mot jødene i dag enn under annen verdenskrig». Det er en drøy påstand. Men vi trenger ikke gå så langt. Åmås setter fingeren på det vesentlige: Jøder var våre første moderne innvandrere, men de regnes ikke med når det flerkulturelle fellesskap skal bygges. Man vet at de er veloppdragne, tilpasningsdyktige og få. Derfor kan de forbigås. Bare ta en slik ting som lærebøkenes fremstilling av konflikten Israel-palestinerne. Hvor balanserte er de? Jeg vil tro en del av de muslimske foreldrene vil ha problemer med å godta en balansert fremstilling. Hva med debatten i klassen om slike følsomme temaer? En hører bare om muslimers og innvandreres sensitivitet. Aldri om jøders. For de eksisterer ikke i bevisstheten.

Mens Harald Stanghelle ofrer den muslimske antisemittismen en bisetning, får den av Åmås den plass den fortjener.

Problemet er langt på vei at muslimer og arabere lever i en pre-Auschwitz-verden. Det som hendte er ikke innenfor deres horisont. Det er bare delvis forståelig, det som skjedde skjedde i Europa. Men betyr det at norske lærere og lærebøker skal ta hensyn til at jødene får så mye sympati? Igjen er det mangel på mot til å ta de nødvendige konflikter.

Åmås får seg endog til å foretrekke den amerikanske fremfor den franske «imperialismen», et klart tegn på at noe skjer.

Ingen steder i Europa er jøder så utsatt for vold og overgrep som i Frankrike etter den andre palestinske intifadaen høsten 2000. Landet har 600 000 jøder og seks millioner muslimer. Med Frankrikes integreringskatastrofe og sterke antisemittisme som aktuell bakgrunn, er det underlig å tenke på at franske tenkere ser det som sin oppgave å redde verden fra amerikansk imperialisme. Underlig fordi det ikke finnes noe samfunn som jødene har fått prege så sterkt som dagens USA, samtidig som landet er Israels viktigste støttespiller. Jeg velger når som helst amerikansk imperialisme fremfor den franske.

Den messianske troen på at man står for noe bedre enn USA har de senere år utviklet seg i Norge. Man tror man er bedre, står over. Under overflaten merkes skitne strømmer, og Åmås peker fortjenestefullt på at venstresiden er infisert.

Per A. Christiansen – noch einmal

Under fremleggelsen av boken «Jødehat» igår ble det snakket om hvilke stereotyper journalister anvender når de skriver om Midtøsten, og hvordan dette former folks oppfatning uten at de er klar over det.

Norsk opinion er beklageligvis utlevert til Midtøsten-journalister som konsekvent tar palestinernes/arabernes parti, og utmerker seg ved en ditto manglende sympati for Israel og jødene. Alt vi ber om er fairness. En av veteranene er Aftenpostens Per A. Når jeg igjen avlegger ham et besøk er det nettopp fordi hans skriverier utmerker seg ved å gå i ett spor, som blir dypere og dypere.

I dagens Medieblikk: Volden fikk et ansikt, skriver han om den irakiske selvmordsbomberen som sto frem på jordansk fjernsyn. En hel palestinsk familie ble nesten utryddet. 17 dødsofre. Under begravelsen sier et medlem på TV at alle vet hvem som sto bak: Israel.

Per A.:

I en del av verden hvor folk nærer en sunn, men ofte overdreven mistillit til alt de hører fra offentlig hold, er det grobunn for konspirasjonsteorier av ymse slag.

Den israelske avisen Haaretz kom til å skrive dagen etter bombene at en gruppe israelere var blitt evakuert fra et av hotellene, etter råd fra den israelske ambassaden og jordansk sikkerhetspoliti.

Det viste seg å være feil. Evakueringen skjedde etter eksplosjonen.

Men da var skaden allerede skjedd. Den opprinnelige meldingen var sitert i nyhetsmedier over hele Midtøsten. Og den utløste ikke unaturlig et rykte om at både israelsk og jordansk etterretning hadde visst om aksjonen på forhånd.

Stikkord er «sunn» om mistillit og et «ikke unaturlig» om ryktet.

Kongen og myndighetene har et problem. De står for en politikk «som har vært i utakt med de holdninger flesteparten av jordanerne forfekter».

Der nærmer vi oss problemet: Holdningen hos flertallet er kanskje ikke «sunn» og «naturlig», men tvert imot forkvaklet og paranoid.

Ordbruken står ikke i forhold til virkeligheten. Ikke noe sted formidler Christiansen den kollektive paranoia som store deler av Midtøsten er preget av, og som myndighetene har spilt på, helt bevissst. Også i Jordan. Den kvaliteten ved det israelske demokratiet som Neil MacFarquhar fikk frem da han beskrev politistaten Jordan nylig, har aldri en mann som Christiansen fått frem.

Det er denne paranoiaen som gjør at islamismen og jihadismen har fått fotfeste, og at selvmordsbomberne har kunnet herje fritt. Ingen fatwaer, ingen fordømmelse. Så lenge de herjer i Irak og rammer fiendene USA og Israel, er det OK. Det blir ramaskrik først når de rammes selv. Thomas L. Friedman skrev glimrende om dette igår.

Terrorists willing to blow themselves up at funerals and weddings of their own faith are individuals who have become completely disconnected from humanity. They feel no moral restraints. And this is the real problem in the Sunni Muslim world today: there is no controlling moral authority. Any event can be a target: funerals, weddings, anything. Maybe next week the jihadists will blow up a maternity ward.

Yes, there is a civil war going on in the Sunni Muslim world today, a civil war between jihadist fundamentalists on one side and a generally moderate majority on the other. There’s just one problem – only one side is really fighting this civil war: the jihadists.

The Sunni Muslim majority has been largely passive. Oh, yes, the Sunni Arab regimes arrest these jihadists when they can, but the Sunni regimes and the religious establishments they control rarely attack the underlying intolerant Islamist ideas these jihadists propagate, namely that Christians, Jews, Shiites and Hindus are inferior to Sunni Muslims and can be attacked. How many fatwas – religious edicts – have been issued condemning the Jordanian terrorist Abu Musab al-Zarqawi, who has already murdered hundreds of Shiite Muslims and others? Not many.

Norske journalister får ikke frem galskapens årsak, og intoleransen som lar den blomstre. Christiansen var nok enig i at selvmordsbombersken ble stilt foran et kamera, men han var samtidig opptatt av de presseetiske og de strafferettslige sidene!

Dette er ikke en gang Aftenposten-tamt.

Jødehat på norsk
SENT, MEN GODT. Det er trist at Norge fikk en bok om «holocaustindustrien» før boken om «Jødehat. Antisemittismens historie fra antikken til i dag».