Kommentar

Bjørgulv Braanen inntar stalinistens posisjon, det slår aldri feil. Han faller alltid ned på det antivestlige, subversives side. At oljerike Norge fortsatt har en dagsavis som er forankret i totalitarismen, sier en del. Det skjer selvfølgelig på statens regning.

Ralf Pittelkow er liberaler, dvs. prøvende og tøvende. Han må føle seg frem, som når man går over en stri elv og må kjenne på bunnen med føttene. Strømmen er så stri at man ikke kan se foran seg. Det går an å falle og bli tatt av strømmen.

Pittelkow tviler. Stalinisten er sikker som betong. Han har svaret klart.

Spesielt for stalinisten er den voldsomme moraliseringen. Moralen benyttes som en klubbe. Selvfølgelig mot det råtne Vesten. Med en svulmende patos.

* Det er fantastisk å bivåne hvordan vestlige politikere og kommentatorer som i årevis har slått rundt seg med honnørord om demokrati, ytringsfrihet og menneskerettigheter, nå står avkledd igjen på scenen. Det egyptiske dramaet er en lærebok i vestlig hykleri og dobbelt bokholderi. Mens irakiske landsbyer ble jevnet med jorda og titusener ble massakrert fordi demokratiet skulle bringes til landet, slår de samme kreftene nå ring om det autoritære regimet i Egypt. Hvis valget står mellom et udemokratisk styre og frie valg uten garantert resultat, velger de diktaturet.

Hype har alltid vært et av stalinismens kjennemerker, det samme har det å frakjenne Vesten enhver moralsk verdi: Det er gjennomkorrupt og fortjener å dø.

Ved å holde dommedag over Vesten forbereder Braanen islamismens fremmarsj. Islamismen er historiens hevn. Der det før var proletariatet som var historiens instrument, er det nå islamistene.

De er redskap for den historiske rettferdighet. De er bødler, men rettferdige bødler. Det er mer enn et lite anstrøk av religion her. Lederartikkelen slutter da også med et bibelord.

Demokrati kommer fra gresk og betyr folkestyre, men hos disse hyklerne er det synonymt med støtte til markedsliberalisme og amerikansk overhøyhet. Hykleriet da USA bombet Irak sønder og sammen av hensyn til demokratiet, er nå avkledd i all sin tåredryppende falskhet. Det samme er det patosfylte snakket om humanitære intervensjoner iscenesatt av den amerikanske militærmakten mot ethvert tenkelig autoritært regime som ikke danser etter Vestens pipe. «Tilgi dem ikke, de vet hva de gjør!»

Slik argumenterte også stalinistene på Stalins tid: Vesten var korrupt, fullt av dobbeltmoral, kynisk og hyklersk. Denne voldsomme patos skjulte at stalinismen selv skulle begå store forbrytelser. Det har man grunn til å frykte vil skje også denne gang. Forbrytelsene følger denne propagandaen som en skygge.

Det er interessant at stalinistenes og islamistenes retorikk er så lik. Det rene islam skal avløse det urene Vesten. En ny tid skal opprinne. Utopien er fortsatt levende.

Pittelkow har som flere liberale hatt tid til å grunne over hva som skjer i Egypt. Han så entusiasmen hos demonstrantene. Den var ekte nok. Men nå ser han også noe helt annet: Organisatorisk er risikoen for at Brorskapet tar over stor. Brorskapet har leninistiske trekk. Samtidig er befolkningen blitt mer islamistisk orientert i sine holdninger. Man ser islamske verdier som en selvfølge. Da har man ikke antistoffer mot en maktovertagelse.

Som ekte demokrat vet Pittelkow at demokrati ikke betyr at et flertall av folket bestemmer. Da hadde Nazi-Tyskland vært et demokrati. Et demokrati krever noe mer: Det må respektere visse verdier og prinsipper. Det må respektere annerledestenkende, minoriteter, kvinner, homofile, konvertitter, og behandle sosiale tapere menneskelig. Alt dette avgjør om flertallets styre kan kalles demokratisk.

Mye tyder på at Brorskapet i Egypt ikke kommer til å skape et slikt samfunn. Pittelkow ser det. Det er ikke hyggelig å si midt oppe i all gledesrusen. Men de siste dagene ble begeistringen anstrengt. Journalistene hørtes mer og mer ut som propagandister.

Men de fleste egyptere vil bruge den frihed, de måtte få, til at give islam mere politisk magt. Glem al snak om, at Egypten bliver et demokrati i europæisk forstand.
..
Egypterne er delte i vurderingen af, om islam spiller en stor politisk rolle i landet i dag. Men et massivt flertal på 85 procent mener, at det bør være sådan. Islam skal ikke bare være en tro, islam skal have magt.

Hvilken islam? Pew spørger, om folk skelner mellem ”fornyere” og ”fundamentalister” inden for islam. Det gør de fleste egyptere ikke. Men blandt dem, som skelner, er der langt flere, der identificerer sig med fundamentalisterne end med fornyerne – 59 procent mod 27.

Også andre sider af egypternes holdninger er opsigtsvækkende:

82 procent går ind for at straffe utroskab med stening til døde. 77 procent mener, at tyve og røvere bør straffes med pisk eller afhugning af en hånd. Hele 84 procent mener, at man skal straffes med døden, hvis man forlader islam!

Frie valg til hvad?
Her er ikke megen støtte at finde til den personlige frihed, som for os er en afgørende del af demokratiet. Det gælder i øvrigt også i omgangen mellem kønnene: Et flertal går ind for kønsadskillelse på arbejdspladsen.

De fleste egyptere vil have frie valg. Men som det fremgår, giver deres forestillinger om, hvad frie valg skal bruges til, god grobund for islamisterne i Det Muslimske Broderskab. Broderskabet har da også langt den stærkeste opbakning og organisation i Egyptens opposition.

Broderskabets forhold til demokratiet er dybt tvetydigt. Det ønsker frie valg, men demokratiet skal følge shariaen, den islamiske lov. Hvad gør man så, hvis befolkningen vælger politikere, der ikke vil følge shariaen?

Parallellen mellom den stalinistiske oppfatning av demokratiet og islamistenes er slående: Begge oppfatter «demokrati» som et spørsmål om å herske, om kontroll og konflikt. Man definerer en fiende. Fordi fienden er mektig, har man rett til å forsvare seg. Men ordet forsvar defineres helt ut fra eget forgodtbefinnende.

Man låner demokratiets språk, men fyller det med helt egne begreper. Det skaper forvirring. Spesielt når nomenklaturaen i Vesten er konfliktsky og ønsker å tro at det handler om forenlige systemer. Islamistene skal og kan inkluderes. De er blitt temmet. Det samme sa Franz von Papen om Hitler da han gjorde ham til statsminister 30. januar 1933.

Den moralske utpressing er et effektivt middel. At Braanen går så hardt ut mot et USA som har gått langt i å støte sin allierte fra seg og støtte demonstrantene, sier noe om hvordan stalinistene/islamistene føler de er i posisjon.

Liberalere i Vesten kan presses til å støtte demonstrantenes ultimative krav. De er vel ikke mot demokratiet? Dette er besnærende argumentasjon, og mediene bidrar til at revolusjonen virker uunngåelig og ustoppelig.

Per definisjon går det ikke an å være noe annet enn demokrat, og som demokrat må man støtte mengden.

Det er som all historisk erfaring med massemennesket og massepsykologi, med revolter, revolusjoner, kupp og mobb er glemt.

Den lille liberaleren må spørre seg selv: Hva er det jeg egentlig står for? Hvordan kan jeg forsvare min skepsis, rasjonelt og moralsk?

Man må ikke sluke den ideologiske fiskekroken. Man pynter den med live coverage og begeistring, og svartmaler diktatoren/faraoen. Når man har slukt disse forestillingene som selvinnlysende, som historiens ustoppelige tog, sitter man på kroken. Da går det ikke an å hoppe av.

Stalinistene har vært eksperter i å mobilisere slike bilder slik at de får sin egen iboende kraft. Det som skulle være transparens, er ikke nødvendigvis det. Man tror at det man ser er «sannhet», men når kulturforskjellene er store, blir journalistenes muligheter for kontrollspørsmål mindre, og når de ikke en gang er interessert i dem, men kaster seg på kampanjejournalistikken, blir resultatet en stemningsbølge.

Braanens svovelpreken minner oss om at historien er levende til stede. Hans syn representerer de totalitære bevegelsene som har ønsket å knuse Vesten i over hundre år. De har ikke lykkes. Tvertom. Vesten vant også den kalde krigen.

Men nå står Vesten overfor en ny fare – islamismen. Islamismen blander seg med ungdommens og de liberale yrkers håp om et åpnere samfunn. De vet at de har en historisk sjanse. De autokratiske regimene kan ikke tilfredsstille de store ungdomskullene. De vil presse på i land etter land.

Pittelkow tenker som enhver liberaler på å forsvare friheten – i sitt eget land som i Egypt. Å påpeke farene som truer friheten, er å ta egypterne på alvor. Hverken dansker eller egyptere fortjener å leve under et nytt diktatur.

Hykleri
Dagens leder
Bjørgulv Braanen
TORSDAG 3. FEBRUAR, 2011

Gyseren i Egypten

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også