Sakset/Fra hofta

Mens mediene har forskuttert USAs nederlag i Irak og dømt demokratiseringen nord og ned, kommer det en ny type bøker som forteller om samfunnslivet. Utfordringen er å forstå deres politiske budskap. Midtøsten-eksperter innen medier og akademia har i årevis vaksinert oss mot å forstå at arabere er som andre.

Alaa Al Aswanys «Yacoubian-bygningen» bringer livet i Kairo nærmere. Romanen tar utgangspunkt i en ti etasjers bygning, reist av den armenske millionæren Hagop Yacoubian, derav navnet. I første omgang bolig for samfunnets elite: ministre, rikfolk og utlendinger. Vannskillet er 1952, offiserenes revolusjon, med Gamal Abdel Nasser i spissen. Nasser var panarabismens store helt. Hans glinsende hår og glatte profil smittet over på Vesten. I virkeligheten var det da råttenskapen begynte. Nasser greide aldri levere. Det ble kulisser og staffasje, mens befolkningen og korrupsjonen vokste. Ute i boken sier en av hovedpersonene, en av de mest sympatiske, bohémen og rentenisten Zaki el Dessoki, en overlevning fra tiden før revolusjonen:

«De som elsker Abdel Nasser er enten uopplyste eller nøt godt av det. De frie offiserer var guttunger fra bunnen av samfunnet. Fattige og barn av fattige. Nahhas Pasha var en god mann som brydde seg om de fattige, så han lot dem komme inn på Krigsskolen. Resultatet ble revolusjonen i 1952. De styrte Egypt, robbet, plyndret og tjente millioner. Selvsagt må de elske Abdel Nasser, siden han var bandelederen.»

Hvordan begynte nedturen?

Kairo hadde et europeisk sentrum, med teatre, kinoer og restauranter og barer. Man feiret jul med pynt og fest, og butikkene holdt stengt på søndager.

Allerede på slutten av 40-tallet var det opptøyer der Det muslimske brorskap brente ned teatrene og kinoene.

Nasser var en slags Castro, som ville demonstrere styrke og uavhengighet. Som så mange revolusjonshelter trengte han syndebukker.. Det gikk ut over utlendinger og jødene. «Det begynte med jødene, så ble resten av utlendingene redde og stakk», som Zaki sier.

Dette var i tiden rundt Suez-krisen, som Nasser fremdeles får sole seg i.

Den nye elite flyttet inn i leilighetene i Yacoubian-bygningen. På taket, i små boder, flyttet det inn hushjelper fra landet. De laget sitt eget samfunn, som vokste.

Tidehverv

På 70-tallet flytter overklassen ut av sentrum og til nye bydeler. Samtidig skjer en religiøs vekkelse, som går i puritansk retning. Det er ut med alkoholservering og andre «synder». Ikke slik at de forsvinner helt. Fordi mennesker er mennesker blir de en kilde til bestikkelse og smøring. Myndigheter fornyer ikke bevillinger. Det blir både en gest til de religiøse, og en måte å holde dem i age på: myndighetene strammer inn for å vise at de også respekterer religionen. Men det er en farlig runddans.

Handlingen utspiller seg i vår tid, og derfor er boken også blitt en storsuksess i Egypt og Midtøsten. Egypt er et overbefolket, over-religiøst, dysfunksjonelt samfunn: dvs. myndighetene greier på ingen måte å skape en vekst som kan brødfø den enorme befolkningen, som er ti ganger det den har vært i århundreder. Seks millioner har Nil-deltaet kunnet brødfø. Hva skal ti ganger så mange bestille?

De jukser, bedrar og «ordner». Et samfunn der staten svikter blir et samfunn av «conmen» og «hustlers», av juksepaver og bedragere, som ser på nesten som et mulig utbyttingsobjekt.

Bakvendtland

Staten er bortvendt fra folket. Den er til for de få, for de som allerede har. Som det heter i boken: «Her er alt baklengs. Her blir den store stor og den lille dør. Penger avler penger og fattigdom avler fattigdom.»

Det egyptiske samfunn er et rått klassesamfunn, hvor korrupsjon og hykleri også forgifter forholdet mellom mennesker på bunnen, dvs. De som lever på taket.

Det er i blandingen av en kynisk stat og religion at forstillelsen og hykleriet blomstrer. Seksuell trakassering og ydmykelse av kvinner er en stor del av historien.

Taha el Shazli er portnersønnen som vil bli politimann. Han har gode karakterer, men naboene tåler ikke at en portnersønn vil bære uniform. Hva er det han innbiller seg! De baksnakker ham:

«Han avsluttet samtalen med å forbanne Nasser som introduserte gratis utdanning for alle, eller med å sitere en av profetens (fred være med ham) hadither: «Undervis ikke barn av allmuen».»

Islam fremstår som en reaksjonær religion, som har latt seg låne til å rettferdiggjøre de verste urettferdigheter. Det finnes ikke den urett som ikke de med makt og penger kan få religiøs velsignelse til.

Hater Egypt

Taha er kjæreste med Bouseyna, en vakker jente, som går i vestlige klær. Hun har jobb på jobb, men hver gang skjer det samme: en dag er hun alene med sjefen som egler seg innpå, og gjerne åpner smekken for å vise frem varene. It goes with the job at hun skal yte ham seksuelle tjenester. Faren dør, og moren synker. En dag bebreider hun Bouseyna at hun ikke ser mulighetene til å tjene litt ekstra, dvs. ved å betjene sjefene. Bouseyna inngår den type kompromiss som slike samfunn innbyr til: hun får bevare møydommen. Men utnyttelsen gjør henne «kynisk, bitter og vågal». Forholdet til Taha ryker.

Bouseyna representerer den moderne ungdommen, som vil ha et eget liv. Hun sier alle hun kjenner vil emigrere. De hater Egypt.

«Når du har ventet i to timer på bussholdeplassen, tatt tre forskjellige busser og gått gjennom et helvete hver dag bare for å komme hjem, når huset ditt raser sammen og myndighetene lar deg bo med familien din i et telt på gaten. Når politikonstablene fornærmer deg og banker deg opp bare fordi du reiser med minibuss om kvelden, når du må gå rundt i butikker hele dagen og lete etter en jobb uten å finne noen, når du er en flott, ung mann med utdanning uten mer enn ett pund i lommen og noen ganger ingenting, da vil du forstå hvorfor vi hater Egypt.»

Akkurat hvordan maktmisbruket og forakten for de svake foregår, gis det mange eksempler på. Forretningsmannen Hagg Azzam har bygget seg opp fra ingenting, og er blitt gjerrig, smålig og selvgod. På sine eldre dager overmannes han av seksuell lyst om natten. Han oppsøker en sheikh som anbefaler at han tar en kone nummer to – i all hemmelighet. Han får anbefalt en enke i Alexandria. Saouda er vakker og omsvermet av beilere etter at hun mistet mannen. Hun sitter igjen med sønnen Tamar, som hun ofrer alt for. Om nødvendig også sin frihet. Hun bures inne som elskerinne for den gamle Hagg Azzam i en leilighet i Kairo, og skal stå til tjeneste for ham noen timer hver dag. Hun får ikke gå ut, og sønnen må hun reise fra. Det er en slavekontrakt, som er religiøst velsignet.

Behandlingen av Souada sier mye om kvinnesynet. «Det er hans rett ikke å føle hennes kulde mot ham, og aldri å føle seg impotent eller krafløs i sengen». Hagg Azzam vil ikke høre ett ord om Tamar: «hver gang hun snakker om ham, mørkner ansiktet hans av sjalusi.».

Forakten for kvinner

Islam virker å gi det egyptiske samfunn det preg av forstillelse som gjør det uutholdelig for ungdommen og sterke kvinner som Saouda og Bouseyna.

Kvinner skal være ærbare. Menn som Hagg Azzam kan late som om kvinner i badedrakt opprører ham med sin usedelighet. Men Bouseyna opplever hvordan alle blikkene på gaten skjender henne.

Livet selv griper inn. Souada blir gravid og vil beholde barnet. Azzam blir rasende. Noen trenger seg inn til henne om natten. Hun våkner på sykehus, med blødninger mellom bena. Legene benekter at det var abort, beklemte. Alt kan kjøpes for penger.

Taha blir på en ydmykende måte nektet opptak ved politihøgskolen. Han søker seg til universitetet der han treffer Det muslimske brorskap: gutter fra landsbygda som holder sammen. Her trekkes han gradvis inn i de indre sirkler. Dette er på tiden for første Golf-krig. Egypt deltar på USAs side, og sheikhene ved al-Azhar-universitetet gir Mubarak sin velsignelse til å delta i felttoget mot Saddam.


Vekkelsen

Taha dras inn i det som viser seg å være Gamaa Islamiya, islamistgruppen som den egyptiske del av Al Qaida sprang ut av. Forfatteren gir en forståelse av hvorfor islamismen, den rene, strenge lære, utøver en slik tilltrekningskraft på de skuffede og frustrerte unge. Sheikh Shaker preker en totalitær islam, en religion som har krig som premiss:

«Islam og demokrati kan ikke forenes. De vil legge en lov frem for nasjonalforsamlingen slik at de ærede represesntanter kan bestemme om Guds lov er tilbørlig eller ei. En svær ting er det som kommer fra deres munn, de taler intet annet enn løgn. Sannelig er Guds lov sannheten – praktfull og opphøyet. Den kan ikke diskuteres eller fortolkes, men må adlydes og innføres med makt, omgående, selv om noen vil mislike det.»

Den islamske vekkelsen skal skje ved jihad. Påpekingen av at muslimene krenkes og ydmykes er et omkved. Æren må gjenreises, med vold. Det er et budskap som minner om det de høyrerevolusjonære og nazistene preket til tyskerne etter freden i 1919: De var ydmyket av Versailles-freden og ble dolket i ryggen. Av jøder og frimurere. Slik opererer også islamistene med forestillingen om at den ultimate bakmann er jødene. Antisemittismen spiller samme rolle.

«Millioner av muslimer, nedverdighet og ærekrenket av den sionistiske okkupasjon, trygler om hjelp til å gjenopprette sin knustne ære. Islamsk ungdom, sionistene ruser seg og driver hor midt i Al Aqsa-moskeen. Hva har dere tenkt å gjøre med det?»

Det er både hat og kynisme til stede i denne agitasjonen. Den er så ekstremt manipulerende at den også uttrykker forakt for tilhørerne/tilhengerne, slik nazistene gjorde.

Taha blir tatt av politiet, og utsettes for ydmykende seksuell tortur: han blir voldtatt i anus og får kvinnenavn. Når han kommer ut brenner han etter hevn.

Torturens rolle i radikaliseringen av islamistene er dokumentert. Det var samme erfaring som Ayman al- Zawahiri gjorde.

Taha tigger om «handling». Han blir sendt til en hemmelig leir Gamaa Islamiyha har i fjellene sør for Kairo. Her blir han trent i våpenbruk og blir gift med en enke etter en martyr. Han gjør sin første seksuelle erfaring. Det er mulig Fawziya er en islamsk ideal-kvinne, men skildringen av oppofrelsen, fellesskapet og den seksuelle nytelsen gjør inntrykk.

Fawziya vil at også mann nummer to skal bli martyr. Plikten og gleden går i ett.

Ømme trekk

Det finnes også en annen hovedperson, som er en overlevning: Hatem Rashid er redaktør i den franskspråklige avisen Le Cair. Han er homoseksuell, hvilket byr på visse problemer. Han kan leve ut sin natur, men med forsiktighet. Rashid har funnet seg en fast elsker i en fattig soldat fra Sør-Egypt, Abdo Rabboh. Abdo har konstant dårlig samvittighet, overfor sin kone, og religion. Islam anerkjenner ikke homofili, i hvert fall ikke landsbyversjonen. Hatem gjør alt for å gi Abdo en posisjon som gjør at han kan fortsette forholdet. Det handler mye om penger Abdo er tvunget til å ta imot for å underholde familien. Det kan bare ende med en katastrofe.

Mot slutten arrangerer Aswany et ekteskap mellom Bouseyna og bohemen Zaki, etter at også de er utsatt for den mest ydmykende behandling av Zakis søster som har bestukket politiet for å få kloa i leiligheten hans.

Det foregår nærmest i himmelen, vekk fra Kairos støvete gater.

Det finnes absolutt ømme trekk i Aswanys skildring av menneskene på taket, og outsiderne blant de kondisjonerte. De styrtrike er hyener og rovdyr. Religionen kan brukes til hva som helst.

Fire FN-rapporter på rad har fortalt om en nærmest utrolig mangel på menneskelig utvikling i Midtøsten. Aswanys bok gir en anelse om hvorfor.

Alaa Al Aswany
Yacoubian-bygningen
Oversatt fra arabisk av Linda Kjosaas
260 sider, Pris: 329, –
Gyldendal

Art. er opprinnelig publisert på minerva.as