Kommentar

I 2013 skrev NRKs korrespondent i Midtøsten, Sigurd Falkenberg Mikkelsen et julebrev hjem til NRKs lesere. Han fortalte om sine opplevelser knyttet til at kona fikk barn mens de bodde i Kairo, om hvordan den arabiske verden ser på jenter. Det er noen år siden Sigurd Falkenberg Mikkelsen skrev dette julebrevet, men det er muligens enda mer aktuelt i dag enn i 2013, for nå er hans erfaringer fra Egypt i ferd med å bli en del av den norske virkeligheten. Men som den gang er vi ikke villige til å gå til utgangspunktet for kvinneundertrykkingen, vi liker å tro at det hele kan løses med likestillingskamp og dialog:

Vi ble ikke lenge på sykehuset. Dagen etter var vi på vei hjem, nesten den samme veien, men da vi krysset Nilen igjen, på Qasr al-Nil-broen, den eneste av broene som er igjen her i Kairo som innbyr til en form for samhørighet med elven, var det som forandrede og medtatte mennesker og morgenen var vakker og Nilen glitret i morgenlyset som den aldri har gjort.

Vi kjørte hjem med to små jenter i bilen, for hun som akkurat var blitt storesøster kom til sykehuset den samme morgen, to jenter som skal vokse opp, som har et helt liv foran seg og det var vanskelig å ikke tenke på hva slags verden da skal bli, men også mer spesifikt, hva det vil si å vokse opp som kvinne.

Spørsmålet er ikke til å unngå.

Jeg ble påminnet det allerede etter den første ultralyden vår da vi stolt fortalte vår sjåfør at det ble en jente og han bøyde seg fram og sa med all egyptisk finfølelse: «Sigurd, du vet i Midtøsten foretrekker vi gutter.»

Det var ikke vondt ment, men han visste ikke at han var nær ved å kjøre sin siste tur med oss den dagen.

Og allerede på sykehuset synes jeg å merke det. Det var flere og større blå ballonger og plakater der det var født en gutt enn det var utenfor jenterommene.

Jeg er ingen stor fan av fargedistinksjonene i utgangspunktet, men hengte da en rosa ballong utenfor vårt rom den morgenen, innkjøpt av storesøster med påskriften: «It`s a girl.»

En noe tvilsom undersøkelse skapte nylig store overskrifter. Konklusjonen var nemlig at Egypt var det verste landet i den arabiske verden for kvinner og jeg tenkte med en gang, spontant: Endelig får de sitt pass påskrevet, med alle den seksualiserte volden, de frihetene menn tar seg på gateplan og all kattelydene som viskes når jeg går med datteren min i barnehagen.

I debatten knyttet til barnebruder, har fokuset stort sett vært rettet mot sosio-økonomiske årsaker. Vi får høre at nøden fører jenter like inn i ektesengen, selv om noen våger å peke på kulturelle årsaker, er det få som tør å spørre hva fedrene mener om jentene sine, når de gifter dem bort mens de enda bare er barn.

I Midtøsten foretrekker vi gutter, sa taxisjåføren til Sigurd Falkenberg Mikkelsen, men Falkenberg Mikkelsen klarte ikke å forstå dimensjonene i det taxisjåføren sa, for hva er det som har skjedd, når en egypter uten å blunke, kan hevde at hos dem foretrekker de gutter? Sigurd Falkenberg Mikkelsen mente det handlet om manglende likestillingskamp:

Begge fortsatte å lage all maten hjemme og ta alt husstellet, de forble kvinner av sin fortid og samtid, i en brytning tenker jeg, for de levde også i en tid da kvinnespørsmål ble satt politisk på dagsorden på en helt annen måte en tidligere, takket være en politisk radikalisering i Vest-Europa i det 20. århundre og som fortsatt er med oss i måten politikk utformes på i dag, med fedrekvoten, og debatten som har fulgt etter regjeringsskiftet i Norge, som det siste tilskuddet på stammen.

Poenget her er nettopp at likestilling kommer som følge av politiske valg og politisk kamp. Ingenting av dette er naturgitt.

Det er riktig at likestillingen ikke er naturgitt, men det er heller ikke slik at den vestlige verdens kjærlighet til kvinnen er et resultat av den moderne likestillingskampen, snarere tvert imot vil nok noen si. Vestens respekt og kjærlighet til kvinnen har langt eldre tradisjoner enn som så. Utfordringen er at så få våger å stille dette avgjørende spørsmålet: Hvilke krefter er det som er i sving, når de er sterke nok til å få fedre til å drepe eller gifte bort sine egne jenter? Hva får den muslimske kulturen til å foretrekke gutter?

En av dem som har beskrevet dette best, er den tyrkiske journalisten Ayse Onal. I boka Æresdrap møter vi flere tyrkiske menn som har tatt livet av kvinnelige familiemedlemmer, og en av dem, Nevzat, forklarer hvorfor det er en belastning å bli far til jenter:

 «Døtrer er berre til bekymring. Viss Gud gir deg ei jente, så la henne være anstendig. Og jamvel gå går du på tå hev heilt til du greier å få gifta henne bort. Ei dotter er ei bør på skuldrene til faren. Du vil verne henne mot ulykke, men du blir berre ramma av ulykke sjølv».

Nevzat hadde drept sin kone og en av døtrene, fordi de hadde revet «æra hans i fillebiter».

Det er vanskelig for mennesker med en vestlig kulturbakgrunn å forstå dette, for det er ikke enkelttilfeller vi snakker om, det er hele kulturer som er formet av dette kvinnesynet, og det er ikke mulig å gripe det, uten å gå til kilden; islam.

Islam handler om underordning og respekt, og på samme måten som mannen underordner seg Allah, skal kvinnen underordne seg mannen (sure 4 i Koranen gjør rede for dette). På samme måte som mannens atferd gir Allah ære, vil også kvinnens atferd gi mannen ære, og i en religion der all relasjon handler om underkastelse og ære, vil livet bestå i et endeløst jag om å bevare sin egen ære, eller som en av Onals informanter sa om sitt eget drap:

«Kvifor skulle eg angre noko? Eg reinsa verdigheita mi, æra mi.»

Kristendommen er Europas etiske utgangspunkt, og selv om også vår historie har mange eksempler på overgrep, er det likevel kampen for kjærligheten og forståelsen av menneskeverdet som slår oss dersom vi ser oss tilbake. Overgrepene har blitt møtt med motstand og eksistensielle debatter; hvem er vi og hvor kommer vi fra? Det handler om relasjoner, mennesket har sett seg selv i lys av Skaperen, hvordan Han ønsket et samliv med det skapte, det ledet til opplysning og gjensidig respekt, uansett hvor mye Falkenberg Mikkelsen protesterer.

lucas.cranach.the.younger

Lucas Cranach d. yngre, Jesus og kvinnen som var grepet i hor.

Jesus Kristus la grunnlaget for en kultur der kjærligheten var utgangspunktet. Da Jesus ble konfrontert med kvinnen som var tatt i ekteskapsbrudd, og som fariseerne ville steine, sa Jesus (Johannes kap 8):

 «Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne.» 8 Så bøyde han seg ned igjen og skrev på jorden. 9 Da de hørte dette, gikk de bort, én etter én, de eldste først. Til slutt var Jesus alene igjen, og kvinnen sto foran ham. 10 Da rettet han seg opp og spurte: «Kvinne, hvor er de? Har ingen fordømt deg?» 11 Hun svarte: «Nei, Herre, ingen.» Da sa Jesus: «Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer fra nå av!»

Dette er en av mange historier som har vært med på å danne vår kultur, de la grunnlaget for, og er forutsetningen for senere tiders kamp om likeverd. Det er ikke mulig å argumentere for likeverd mellom kjønnene dersom den religiøse konteksten plasserer kvinnen under mannen i verdighet, og derfor må vi våge å stille spørsmålet: Hvorfor setter folket i Midtøsten større pris på gutter enn jenter? Sigurd Falkenberg Mikkelsen misliker at noen forklarer kvinners svake stilling med religion, han kaller det fordommer og rasisme:

Det er ingen enkle forklaringer på hvorfor det står så dårlig til her i Egypt, men det verste med den type undersøkelser om kvinneforhold i Midtøsten er den lett hoverende tonen som gjennomsyrer om ikke selve undersøkelsen, så ofte kommentarene knyttet til dem med en undertekst av religiøse fordommer og rasisme.

Men det vanskelig å komme utenom Koranen når den er eksplisitt på rangordningen mellom menn og kvinner, som Koranens sure 4 vers 34 hvor det blant annet står:

 Derfor skal rettskafne kvinner være lydige og bevare det som er hemmelig, fordi Allah ønsker det bevart. Dem fra hvem dere frykter oppsetsighet, skal dere formane, gå ikke til sengs med dem og gi dem stryk.

Det er den diametrale motsetningen til Jesu budskap.

I dag våger noen å si at barnebruder er kulturelt betinget, men jeg har ikke sett noen peke på det faktum at barnebruder er et uttrykk for at fedre ikke liker jenter, at de opplever dem som en byrde for sin egen identitet, sin relasjon til Allah. Denne relasjonen er bygget på makt og ære, en ære som kvinnen er satt til å bære, og som hun må betale for med sitt liv dersom hun mister.

Noe fundamentalt har skjedd med vår egen kultur, når vår liberale kulturelite synes å foretrekke profeten fremfor han som sa «heller ikke jeg fordømmer deg».