En sju år gammel barnebrud sitter på en lastebil og venter på familien etter å ha blitt giftet bort i Biaora i India den 7. mai 2011. Foto: Prakash Hatvalne / AP / NTB.

I dag er det duket for NRKs årlige TV-aksjon, og i år går inntektene til Plan International og deres kamp mot barnebruder. Det er en god sak, barneekteskap er hjerteskjærende. Bryllupet, som for de fleste av oss er noe at det vakreste i livet, blir i mange kulturer uttrykk for rystende overgrep og stadfestelse av makt.

På TV-aksjonens hjemmeside kan vi lese at hvert tredje sekund blir en jente giftet bort et sted i verden, og at Plan International ønsker å gi jenter muligheten til å velge sin egen framtid, og vie seg til livet.

Vi får videre informasjon om situasjonen i ulike land, blant annet om Bangladesh, hvor mer enn 50 prosent av jentene blir giftet bort før de fyller 18 år, til tross for at det finnes lover som forbyr barneekteskap. Og så kan vi lese:

Tradisjon og kultur trumfer dessverre ofte nasjonale lover. Fattigdom er også en viktig årsak til barneekteskap, og i mange tilfeller kan det virke som den eneste utveien for fattige familier. Å gifte bort datteren betyr færre utgifter til mat, klær og utdanning.

Men er materiell velstand virkelig en forutsetning for å få en far til å elske sine døtre? Det er grunn til å stille spørsmål ved troen på at penger kan endre slike grunnleggende trekk ved en kultur. Vi har nemlig i over tusen år ikke trodd at det gjelder oss selv, vi aksepterer ikke påstanden om at nøden blir mindre ved at barn stifter familie.

Men det er ikke lenger lov å kritisere kulturer, det er som om vi er redd for hva vi kan finne, at penger ikke vil endre en kultur hvor jenter blir ansett for å være en byrde fra den dagen de er født. Men like ille er det at ingen tar seg bryet med å stille spørsmål ved hva vi selv gjorde den gangen fattigdom var like vanlig her som i de landene Plan International viser til.

Dersom vi går tilbake til 1500-tallet, var det en økning i fødselstallene i Norge, men det interessante er at veksten i folketallet var nøye tilpasset næringsgrunnlaget. Den sosiale kontrollen var avgjørende, vi levde under en enkel regel om at ingen fikk gifte seg eller stifte familie uten å ha et levebrød, det vil si ha nødvendig evne til å forsørge seg og sine.

De aller fleste var bønder, og faren måtte som oftest dø før sønnen fikk overta gården, en regel som også hadde sine skyggesider: Enkelte måtte vente lenge før de fikk gifte seg, og noen ble aldri gift. Og de som brøt regelen og «måtte» gifte seg uten å ha levebrødet på plass, møtte mobbing og utstøting. Det var viktig at «levebrødsregelen» ble respektert.

Den gang var det ikke en menneskerett å bli gift. Hensynet til familiens velferd og samfunnet var viktigere. De strenge reglene om levebrød i bondesamfunnet skapte dermed en lang ungdomstid mellom kjønnsmodning og giftermål. I denne livsfasen var det vanlig å gå i tjeneste. Den unge flyttet da over i et annet hushold og arbeidet der på kontrakt for et halvår om gangen. 14. april og 14. oktober var de såkalte flyttedagene, da en begynte eller sluttet i tjenesten. Når den avtalte tida var ute, kunne jenta eller gutten finne seg en ny arbeidsgiver eller flytte tilbake til barndomshjemmet for en stund. Mange flyttet derfor flere ganger gjennom ungdomsårene.

Ved å gå i tjeneste kom de unge seg ut, og de fikk mange sosiale kontakter og varierte yrkeserfaringer. Tjenerlønna var ikke stor – den bestod først og fremst i kost og losji. Det som fantes av godtgjørelse i tillegg, ble gitt som klær og sko, sjeldnere som penger.

Fra Alme gård i Sør-Fron kommune i Oppland, ukjent dato. Foto: Hans H. Lie (1867–1918) / Nasjonalbiblioteket.

Tjenerne hadde også status som underordnede medlemmer i husholdet og måtte lystre husfar og husmor på linje med barna i huset. Likevel kunne tjenesten oppleves som en frihet ved at de unge kom bort fra det tette oppsynet fra foreldre og slekt. Relasjoner ble dannet, og mulighetene til ekteskap økte.

Disse ordningene var et resultat av et gitt menneskesyn, et menneskesyn som skapte en annen kultur enn vi finner i de land Plan International viser til. Også vi hadde utfordringer, men vi møtte dem med en annen rasjonalitet enn den vi finner der Plan International vil arbeide. Vi måtte kombinere flere hensyn på en gang; unngå en folkevekst som utarmet landet, samtidig som vi tok vare på integritet, verdighet og frihet til både kvinner og menn.

Det er vanskelig å komme utenom kristendommens betydning for dette. Med sin vektlegging av medmenneskelighet, menneskeverd, fornuft og ansvar for egne gjerninger ble ordninger som dem vi ser i dagens Asia og Afrika utenkelige. Jentene ble fedrenes øyensten, ikke en byrde, og mens andre kulturer lar nøden bli en unnskyldning for overgrep mot de minste, viser vår egen historie at det er fullt mulig å la nøden bli et utgangspunkt for det motsatte.

Skal vi ha håp om å få til endringer, må vi begynne å snakke sant om årsakene til de lidelsene og overgrepene vi ser, og ikke alltid unnskylde dem med materielle forutsetninger. Det er noe usedvanlig nedlatende – ja, nesten rasistisk – ved det å tro at penger er nødvendig for å skape kulturelle endringer.

 

Kjøp «Sammenstøt mellom sivilisasjoner?» her!

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂