Sakset/Fra hofta

Det er en stadig økende oppmerksomhet knyttet til barnebruder og ekteskapsskikker i fremmede kulturer. I dag har Vårt Land en reportasje fra Nepal, hvor barneekteskap er en nærmest dagligdags foreteelse. Uten et kritisk blikk aksepterer avisen påstanden til Plan Norges generalsekretær Kjell Erik Øye om at barna blir giftet bort av ren nød, at fattigdom er den viktigste underliggende årsaken til barneekteskap.

Man kan stille spørsmål ved troen på at nøden skal bli mindre ved at barn stifter familie, men verre er det at ingen spør seg hva vi selv gjorde, den gangen vi var fattige og nøden var en del av det daglige livet.

Dersom vi går tilbake til 1500-tallet, var det en økning i fødselstallene i Norge, men det interessante er at veksten i folketallet var nøye tilpasset næringsgrunnlaget. Vi levde under en enkel regel om at ingen fikk gifte seg eller stifte familie uten å ha et levebrød, det vil si noe å forsørge seg og sine av.

Faren måtte som oftest dø før sønnen fikk overta gården, en regel som også hadde sine skyggesider: Enkelte måtte vente lenge før de fikk gifte seg, og en del ble aldri gift. Og de som brøt regelen og «måtte» gifte seg uten å ha levebrødet på plass, møtte mobbing og utstøting. Ifølge historikerne Ståle Dyrvik og Andreas Aase (Verdenshistorie og Norgeshistorie før 1750), var det en konsekvens av at det var viktig «at levebrødsregelen ble respektert».

De skriver videre at:

De strenge reglene om levebrød i bondesamfunnet skapte en lang ungdomstid mellom kjønnsmodning og giftermål. I denne livsfasen var det vanlig å gå i tjeneste. Den unge flyttet da over i et annet hushold og arbeidet der på kontrakt for et halvår om gangen. 14. april og 14. oktober var de såkalte flyttedagene, da en begynte eller sluttet i tjenesten. Når den avtalte tida var ute, kunne jenta eller gutten finne seg en ny arbeidsgiver eller flytte tilbake til barndomshjemmet for en stund. Mange flyttet derfor flere ganger gjennom ungdomsårene.

Ved å gå i tjeneste kom de unge seg ut, og de fikk mange sosiale kontakter og varierte yrkeserfaringer. Tjenerlønna var ikke stor – den bestod først og fremst i kost og losji. Det som fantes av godtgjørelse i tillegg, ble gitt som klær og sko, sjeldnere som penger.

Tjenerne hadde også status som underordnede medlemmer i husholdet og måtte lystre husfar og husmor på linje med barna i huset. Likevel kunne tjenesten oppleves som en frihet, ved at de unge kom bort fra det tette oppsynet fra foreldre og slekt.

Årene i tjeneste gav de unge en sjanse til å legge seg opp litt jordisk gods, skaffe seg arbeidserfaring og bygge et kontaktnett. I denne perioden begynte også letingen etter en ektemake.

Det interessante er den rasjonaliteten samfunnet møtte disse utfordringene med. Man måtte kombinere flere forhold på en gang; Unngå en folkevekst som utarmet landet og ta vare på integritet og frihet til både kvinner og menn. Det er vanskelig å komme utenom kristendommens betydning for dette. Men sin vektlegging av fornuft og ansvar for egne gjerninger, i tillegg til menneskeverdet, var ordninger som de vi ser i dagens Asia utenkelige. Mens andre kulturer stadig lar nøden bli en unnskyldning for overgrep mot de minste, viser vår egen historie at det er fullt mulig å la nøden bli et utgangspunkt for det motsatte.

Skal vi ha håp om å få til endringer må vi begynne å snakke sant om årsakene til de lidelsene og overgrepene vi ser og ikke alltid unnskylde dem med materielle forutsetninger.