Nikolaj Ge (1831–1894), «Rådets dom: Han er skyldig!», Tretjakov-galleriet, Moskva.

²⁷ De tok apostlene med seg og førte dem fram for Rådet. Og øverstepresten begynte å forhøre dem: ²⁸ «Vi påla dere strengt at dere ikke skulle undervise i dette navnet. Og nå har dere spredt læren deres over hele Jerusalem og vil legge skylden for denne mannens blod over på oss.» ²⁹ Men Peter og de andre apostlene svarte: «En skal lyde Gud mer enn mennesker. ³⁰ Våre fedres Gud reiste opp Jesus, han som dere hengte på et tre og drepte. ³¹ Ham har Gud opphøyd og satt ved sin høyre hånd som fyrste og frelser, slik at han kan gi Israel omvendelse og tilgivelse for syndene. ³² Vi er vitner om alt dette, vi og Den hellige ånd som Gud har gitt dem som er lydige mot ham.»

³³ Da de hørte det, ble de rasende og bestemte seg for å rydde dem av veien. ³⁴ Men da reiste det seg en mann i Rådet, fariseeren Gamaliel, en lovlærer som hele folket satte høyt. Han befalte dem å føre mennene ut en liten stund ³⁵ og sa: «Israelitter, tenk dere godt om før dere gjør noe med disse mennene. ³⁶ For en tid siden sto Tevdas fram. Han ga seg ut for å være noe stort, og omkring fire hundre mann sluttet seg til ham. Men han ble drept, og alle tilhengerne hans ble spredt og forsvant. ³⁷ Etter ham, da folketellingen pågikk, kom galileeren Judas. Han fikk folk med seg, men også han omkom, og alle tilhengerne hans ble spredt. ³⁸ Og nå sier jeg dere: Hold dere unna disse mennene. Slipp dem fri! For dersom dette er menneskers vilje og verk, blir det ingenting av det. ³⁹ Men er det av Gud, da kan dere ikke stoppe dem. Pass dere, ellers kan det vise seg at dere kjemper mot Gud.» De fulgte dette rådet ⁴⁰ og kalte apostlene inn igjen. De lot dem piske, forbød dem å tale i Jesu navn og slapp dem fri. ⁴¹ De forlot Rådet og gledet seg over at de var funnet verdige til å bli vanæret for Navnets skyld. ⁴² Men de lot seg ikke stanse. Både i tempelet og i hjemmene underviste de dag etter dag og forkynte evangeliet om at Jesus er Den salvede.

Apostlenes gjerninger 5, 27–42

Livet for de første kristne var alt annet enn enkelt, og for de fleste av Jesu disipler resulterte det i martyrdøden at de fulgte Jesu lære. Siden fikk mange andre samme brutale endelikt av samme grunn. De valgte løftet om evig liv i fellesskap med Gud fremfor et enklere liv i det dennesidige.

Denne standhaftige overbevisningen måtte for mange observatører ha fremstått som ganske fånyttes i starten. De første kristne levde under Romerriket, der forholdet til religion var pragmatisk med henblikk på hva som best tjente makten.

Roma lot også folk i de erobrede provinsene selv ordne med mange ting, så lenge de betalte skatt og sendte soldater til hæren. Det var derfor Det høye rådet av yppersteprester kunne dømme Jesu disipler til å piskes, som beskrevet i dagens tekst.

Ved den anledningen formulerte Peter et helt sentralt prinsipp: En skal lyde Gud mer enn mennesker. For disiplene ble det også ensbetydende med å sette Guds lov høyere enn menneskelige lover.

Standhaftigheten var ikke resultatløs: Tre-fire hundre år senere ble kristendommen statsreligion i Romerriket. Kimen var lagt til mange hundre års konflikter mellom verdslige og religiøse autoriteter, der de sistnevnte ikke nødvendigvis forble tro mot eget læregrunnlag.

Noen permanent løsning på dette problemet er egentlig aldri blitt funnet. Det beste forsøket er kanskje blitt gjort av Martin Luther med den såkalte toregimentslæren: Man skal lyde verdslige myndigheter, som også er innsatt av Gud, men disse myndighetene har ingen rett til å bestemme at folk skal gå imot Gud.

Dette reiser et dilemma idet myndigheter går imot Gud. Skal man da likevel adlyde?

Da nazistenes okkupasjon av Norge hadde pågått en stund, bestemte de norske biskopene seg for at de i tråd med Peters prinsipp heller ville lyde Gud enn nazistene, og la ned sine embeder.

I dag, da den vitsen som Den norske kirke er blitt, forlengst har byttet ut Gud med tidsånden, virker prinsippfastheten som de norske biskopene viste i 1942, omtrent like fjern som antikken.

Men problemstillingen har egentlig fått fornyet aktualitet, for verdslige myndigheter i store deler av dagens Vesten, Norge inkludert, har i praksis gjort deler av det kristne livet til lovbrudd – og samtidig gitt seg til å forherlige en fremmed og voldelig religion som ikke hører hjemme hos oss.

Hva gjør da den som både er kristen og ønsker å følge lovene?

Toregimentslæren kan vanskelig gi noe endegyldig svar i enhver situasjon. Den overlater mye til hver enkelts samvittighet. Men noen vil alltid velge Gud fremfor mennesker. Også Sokrates gjorde det, fire hundre år før Jesus dukket opp.

Dissidentene i Tsjekkoslovakia gjorde noe lignende med Charta 77, selv om kanskje bare et mindretall av medlemmene var kristne: De satte sin åndsfrihet høyere enn det komfortable livet, og valgte med åpne øyne å betale prisen i form av det kommunistiske regimets marginalisering, uten at de gikk til noe fysisk opprør.

Grunnleggelsen av USA handler derimot om at man har rett til opprør mot myndigheter når disse fratar folk rettighetene de har fått av Gud. Slik lyder innledningen til den amerikanske uavhengighetserklæringen:

Vi holder disse sannheter for å være selvinnlysende, at alle mennesker er skapt like, at de av sin Skaper er utstyrt med visse umistelige rettigheter, blant disse liv, frihet og streben etter lykke. For å sikre disse rettighetene er det opprettet regjeringer blant mennesker, som henter sin rettmessige makt fra samtykke fra de regjerte. Når en regjeringsform blir ødeleggende for disse målene, er det folks rett å endre eller avskaffe den og opprette en ny regjering, som bygger på slike prinsipper og organiserer sin makt på en slik måte som de anser mest sannsynlig å sikre sin sikkerhet og lykke.

Her finner vi forklaringen på at Demokratene i dagens USA i bunn og grunn misliker det åndelige fundamentet for USAs grunnleggelse, og ikke kan fordra dem som er forblitt tro mot grunnlovsfedrenes ånd: Disse bøyer seg ikke for staten hvis staten svikter de høyeste prinsippene.

Akkurat det gjør våre stater nå hele tiden, både ved å vanskjøtte sin egen sivilisasjon og befolkning og ved å legge seg på rygg for islam.

Det er også forklaringen på at det politiske establishment i Vest-Europa ikke kan fordra hverken Trump, MAGA-bevegelsen eller de populistiske bevegelsene i vår verdensdel, og gjør alt det kan for å stikke kjepper i hjulene på dem.

Europa rundt er det nemlig mange folk som har erkjent at myndighetene er deres fiender. Denne oppvåkningen står kun ved sin begynnelse, og det er truende for den som selv er myndighet og insisterer på å regjere i strid med folks interesser.

Man kan godt si at Peter la et åndelig grunnlag for dagens populisme, idet kristendommen hadde i seg en åndelig ubøyelighet som var rebelsk. Denne frihetslengselen står skrevet dypt inne i menneskers hjerte, enten de er kristne eller ei, og enten de undertrykker den lengselen eller ei.

Den menneskelige erfaring viser at det alltid er noen som lar den lengselen bli styrende for sine liv, og disse inspirerer andre. Derfor kommer også dagens makthavere til å tape i det lange løp – og så mye raskere som historien beveger seg nå enn i antikken, tar det neppe tre-fire hundre år denne gangen.

Fariseeren Gamaliel skjønte straks, tilsynelatende som den eneste, at Rådet risikerte å sette seg opp mot Gud – og han overbeviste røkla om at det var best å la være. Hvor mange fariseere blant dagens makthavere har tilnærmelsesvis like mye omløp i huet?