Sakset/Fra hofta

Nyhetene onsdags morgen kl 0730: hovedsaken er historien til den lesbiske presten Sara Moss. Hun forteller til NRK at hun var redd for å bli skutt første gang hun skulle på talerstolen.

Redd for å bli skutt….

Sara Moss sier videre at hun var så redd for å bli prest at hun ikke hadde laget en skikkelig «punch-line» på talen sin ettersom hun trodde hun kom til å dø før hun ble ferdig. Det er så utrulig mye hat der ute, sier hun til NRK og sier at det har gjort noe med henne, at det hatet finnes, og at hun har merket hvordan det er. Hun viser til debatter på sosiale media og i offentlige fora og kommer med følgende oppfordring:

«No har desse debattane fått gå lenge nok. No er det på tide at nokon, som har makt til det, sett ned foten og seier at vårt høve til å leve, puste og elske faktisk er viktigare enn dei andre sitt høve til å ytre seg trakasserande.»

Hatet, sier Moss, uten at noen synes å reagere. Men hva er dette hatet annet enn ordinær meningsbryting? Men den nye tidsånden tåler ikke opposisjon, derfor gjelder det å stemple motstanderne på den verst mulig måte; som potensielle drapsmenn og hatefulle.

Vi vet alle at Moss’ frykt for å bli skutt ikke er basert på en realitet, at det hele handler om en person hvis følelser ikke er helt i balanse, men vi lever i en verden der følelser er blitt sannheten, og det har betydning for langt flere enn motstandere av homofile ekteskap.

For en tid siden ble Norsk Luthersk Misjonssambands Espen Ottosen latterliggjort av statsråd Bent Høie, regjeringen vil gjøre det enklere å skifte kjønn juridisk, det skal ikke lenger være nødvendig med kirurgisk inngrep eller sterilisering, personens følelser skal være nok og etter regjeringens forslag skal alle som har fylt 16 år få lov til å skifte kjønn. Men Espen Ottosen mente at følelser ikke burde være eneste utgangspunkt for endring av kjønn og ble overhøvlet.

Vi har fått en diskrimineringslovgivning der opplevelsen av uttalelser er utgangspunktet for vurdering av om diskriminering har funnet sted, det er en omvendt bevisbyrde som ligger til grunn, og det gjelder for både på etniske, religiøse og seksuelle forhold. Men følelser er også utgangspunkt i mer uskyldige forhold: I Rogaland har skolepolitikerne bestemt at et visst antall prøver i videregående skole skal rettes anonymt. Årsak? Elevene føler at lærerne forskjellsbehandler og at det fører til lavere karakterer. At forskning viser at det motsatte er tilfelle synes ikke å bety noe, politikerne vil fortsatt beholde den anonyme rettingen, følelsene overtrumfer realitetene.

Det burde bekymre flere enn undertegnede at følelser blir utgangspunkt for reelle drøftinger, for da blir enhver debatt umulig, rasjonaliteten kastes over bord; fortell meg hva du føler, og vi forandrer loven etter ditt behag, for når sannheten ikke skal avgjøre hva statens beveggrunner, blir fremtiden svært uforutsigbar. Og naturlig nok fører dette til at vi blir utsatt for en ren ideologisk tilnærming fra våre politikere hva angår løsninger på reelle utfordringer. Vi får beskjed om at vi ikke trenger å bekymre oss for fremtiden, det holder med å føle de rette tingene. Holdningsskapende arbeid blir det viktigste for våre politikere og deres byråkrater. Realiteter skyves under teppet, Skolebøker skrives med den hensikt å få elevene til å føle rett overfor den nye statsbærende ideologi, tedrikking med nye landsmenn skal hjelpe til med å komme i rett humør, vi skal føle oss komfortable.

At det bare er tilhengerne av Det nye Vi som kan bruke følelser som et redskap i sin kamp for å endre verden i deres bilde, bør ikke overraske, for Det nye Vi er et prosjekt basert på at sannheten fornektes og målet er et samfunn der ingen følelser krenkes.

Når de overspente følelsene til en lesbisk prest får hovedoppslag i vår viktigste nyhetskanal bør det kime noen klokker hos noen og enhver.