I uken som gikk fant det sted en åpen høring om forbud mot konverteringsterapi. Den viste at det er forskjeller på hvordan de ulike aktørene oppfatter og forstår forslaget til ny lov, også innenfor kristenheten.

Det er et komplekst arbeid, sa kultur- og likestillingsminister Abid Raja (V) da han startet høringen om lovforslaget, og understreket at det ikke dreide som om det skal komme et forbud eller ei, men om hvor vidt forbudet skal favne. Han ga uttrykk for at regjeringen ønsket å gå så langt som det er mulig.

De fleste er enige i at barn og unge som lider av kjønnsdysfori er sårbare grupper som må beskyttes, dvs. ikke bli fortalt at biologiens sannheter også gjelder dem. Mange mener at regjeringen ikke går langt nok, men det er også noen spredte stemmer som våger å opponere, som tør å peke på en keiser uten klær.

Selv Den norske kirke og Norges Kristne Råd engasjer seg.

Da Kirkerådet torsdag diskuterte hvilke innspill de skulle gi om den nye loven mot konverteringsterapi, var preses Olav Fykse Tveit klar i sin beskjed og sa:

Vi må være veldig tydelige på at dette (konverteringsterapi) er noe vi er imot, og noe vi ikke praktiserer – eller skal praktisere – i Den norske kirke.

Kirkerådet er nemlig blant dem som ønsker å prege den nye reguleringen. Også arbeidsutvalget til Norges Kristne Råd har bestemt seg for å støtte forslaget fra regjeringen, og gjorde følgende vedtak: «Det utarbeides en høringsuttalelse som støtter forslaget om forbud mot konverteringsterapi».

Hva er det så som forarger så mange? Konverteringsterapi defineres som «behandlingslignende handlinger som har til formål å få en annen til å endre eller fornekte [ev. undertrykke] sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet». Det er altså påstander om biologiens sannheter man ikke tåler og vil til livs, om nødvendig med strafferettslige reaksjoner.

Man kan bli motløs av mindre.

Så kan man stille spørsmål ved om det er mulig å undertrykke en kjønnsidentitet som våre lovgivende myndigheter i utgangspunktet mener er flytende. I en slik virkelighetsforståelse er nemlig ingenting stabilt eller gitt, og dermed umulig å definere, for det som ikke kan defineres, kan heller ikke undertrykkes. Denne forståelsen av kjønn avskaffer i prinsippet kjønn som ulike kategorier, og dermed blir behandlingen irrelevant. Men allikevel er det slik at dersom en gutt finner ut at han, siden han er noe feminin, egentlig er en jente, vil få applaus fra hele det offentlige Norge når han, for å få en kropp som ligner på det biologien forteller oss er en jente, går i gang med hormonell og senere kirurgisk behandling. At transbevegelsen og loven om juridisk kjønn avviser ideen om en sammenheng mellom kropp og kjønn, er da plutselig irrelevant. Paradoksene står, som en kan forstå, i kø.

Den behandlingen disse ungdommene går gjennom, gjør dem til pasienter resten av livet. Den svenske feministen Kajsa Ekis Ekman avslører i boka Om könets existens hvordan legemiddelindustrien er involvert i alt fra forskning til kjønnsklinikker og medisinering. Fortjenesten for hver ny ungdom som «må» skifte kjønn og som kommer inn under deres innflytelse, er enorm, men det finnes ingen offentlig debatt om denne ideologiske påvirkningen fra kapitalkrefter uten samvittighet.

Vi lever i en tid hvor norske barn og ungdommer i skolen blir indoktrinert til å tro at de selv kan og må definere sitt eget kjønn. De lærer seg å problematisere naturen, både med tanke på kjønn og samliv, og blir applaudert som normbrytere når de beveger seg bort fra biologien. De som er uenige i en slik tenkning og livsstil, og som vil prøve å få de samme barn og ungdommer til å bli fortrolig med biologiens sannheter, vil nå bli kriminalisert. Selv foreldre som vil forhindre at deres barn blir ødelagt, sterilisert og pasienter for resten av livet, kan bli straffeforfulgt for medvirkning, og de vil ikke få noen støtte fra Den norske kirke eller Norges Kristne Råd, snarere tvert imot.

Det er utfordrende å ta inn over seg det faktum at det er de som vil forhindre barn i å få sine kropper ødelagt som blir omtalt som torturister, og det vitner om en grunnleggende endring i vår forståelse av sannhet, fornuft og hvem Gud er. Men vi er ikke kalt til å gi opp. Den Gud som en gang ga oss fornuftens gave, virker nemlig fremdeles. Han gav oss ikke motløshets ånd, men krafts og kjærlighets og sindighets ånd. Det er i den ånd vi skal arbeide, også når motstanden synes overveldende og store deler av Kirken ikke lenger opptrer som en kristen kirke.

 

 

Kjøp boken til Kjell Skartveit her!


Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂