Rembrandt Harmenszoon van Rijn (1606-1669), «Jesus og kvinnen som ble grepet i hor», olje på eiketre, 83,8 x 65,4cm, The National Gallery, London.

De skriftlærde og fariseerne kom til Jesus med en kvinne som var grepet i ekteskapsbrudd. De førte henne fram og sa: «Mester, denne kvinnen er grepet på fersk gjerning i ekteskapsbrudd. I loven har Moses påbudt oss å steine slike kvinner. Men hva sier du?» Dette sa de for å sette ham på prøve, så de kunne få noe å anklage ham for. Jesus bøyde seg ned og skrev på jorden med fingeren.

Men da de fortsatte å spørre, rettet han seg opp og sa: «Den av dere som er uten synd, kan kaste den første stenen på henne.»  Så bøyde han seg ned igjen og skrev på jorden. Da de hørte dette, gikk de bort, én etter én, de eldste først. Til slutt var Jesus alene igjen, og kvinnen sto foran ham.

Da rettet han seg opp og spurte: «Kvinne, hvor er de? Har ingen fordømt deg?» Hun svarte: «Nei, Herre, ingen.» Da sa Jesus: «Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer fra nå av!» Johannes 8, 3-11

En kvinne var tatt i hor, og mobben, inkludert eliten blant folket, stod klar til å stene henne. Da Jesus ble spurt om hva som var det rette å gjøre, svarte han at den som er uten synd, kunne kaste den første sten.

Nesten to tusen år senere sa Winston Churchill at «if we open a quarrel between past and present, we shall find that we have lost the future», et utsagn som får sin nødvendige dybde i lys av Jesu ord til kvinnen.  Jesus sa at bare den skyldfrie kunne dømme. I dagens situasjon har tilhengerne av det som så vakkert kalles det liberale demokratiet fjernet seg fra dette kravet, og lagt til grunn at vår egen tid, i kraft av seg selv, har rett til å dømme både historien og de som ikke bøyer seg for deres krav.

Det er noe med tidsånden, identitetspolitikk og påstand om uskyld, som skremmer. Mangel på tilgivelse og overbærenhet er påfallende, men også det totale kravet om underkastelse. Det liberale demokratiet spiller på lag med historien, en utvikling vi ikke skal få lov til å kjempe imot, for når sannheten ligger i tidsånden, blir moralen irrelevant. Det er derfor ikke bare historien dømmes. Alt som smaker av opposisjon stemples som hatefullt, polariserende og farlig.

Med en slik innstilling har vi tapt både fortid og framtid. Når fortiden ikke kan gi oss en retning for framtiden, blir vi uten motstand og et offer for de selvrettferdige. Det er nemlig her vi finner et av de viktigste premissene for det tradisjonelle demokratiet, forståelsen av at vi alle er syndere, at ingen har rett til å kreve et syndfritt liv av sine medmennesker. Det er i erkjennelsen av at vi alle trenger nåde vi kan leve sammen i demokratiske samfunn. Vi bruker ikke historien for å krangle om nåtiden.

Totalitære regimer vokser ikke fram på grunn av tilfeldigheter. Det er mennesker som ønsker slike samfunn, som mer enn gjerne er villig til å kaste den første stein. De ser på seg selv som rene og rettferdige, og derfor er det naturlig at kristendommen er deres religiøse hovedfiende. De misliker Peters spørsmål til mesteren om hvor mange ganger vi skal tilgi hverandre. Hos dem er det ikke rom for annet enn dom og underkastelse, og når talsmenn for BLM sier at Jesus er den neste som skal bort, er det like naturlig som da marxistene angrep kirkene i 1917. Det er irrelevant hvordan Jesus så ut. Det er budskapet om sannhet, synd og nåde som ikke tåles.

Heksejakten mot personer som Hans Geelmuyden og J. K. Rowling vitner derfor om noe dypere, om en ideologisk retning som er total. Det handler om å tenke ideologisk riktig, selv biologiske fakta avvises og trør du utenfor grensen er du utstøtt, billedlig talt steinet.

En av de få som så at demokratiet kunne utvikle seg i denne retningen, var den franske historikeren Alexis de Tocqueville. Da han besøkte USA i 1830-årene ble han imponert over hva folket i USA fikk de til, men han så også farene ved et demokrati uten en felles normativ plattform. Når utgangspunktet var troen på den totale likhet, kunne et flertall få makten til å definere moralen, og da mente Tocqueville at det totalitære var den naturlige endestasjonen. Alexis De Tocqueville forstod religionens rolle. I et demokrati hvor Gud blir privatisert og innbyggernes stemmer er likeverdige, vil flertallets avgjørelser også være normgivende. Det har opphevet synden og definerer selv den moralen vi skal dømmes etter. Tocqueville mente at i et slikt samfunn ville opposisjon være en illusjon, motstandere ville bli sett på som urene, som mennesker ingen ønsket å nærme seg. Kostnaden blir nemlig for stor.

Hva som virkelig bør bekymre oss, er hvor lite som skal til før tilhengerne av dagens liberale demokrati er villig til å kaste den første sten. Hverken Geelmuyden eller Rowling har gjort noe annet enn å peke på selvfølgeligheter. Geelmuyden at man ikke kan snakke kebabnorsk i kommunikasjonsbransjen og Rowling at bare kvinner menstruerer. Dette er ikke feiltrinn, men ideologiske feilskjær.

Store deler av medie-Norge og politikerstand synes å dele den virkelighetsoppfatningen tilhengerne av det liberale demokratiet legger til grunn for sine handlinger. Man benekter Gud, syndefall og menneskets natur, i kraft å av å være seg selv trenger de ikke tilgivelse. Hadde det vært dagens mobb Jesus talte til hadde ingen av dem gått sin vei, de hadde steinet den kvinnen som fikk høre fra Jesus at «heller ikke jeg fordømmer deg».

Kjøp boken til Kjell Skartveit her!

Kjøp «Den islamske fascismen» av Hamed Abdel-Samad fra Document Forlag her.