Kommentar

Rembrandt (1606–1669), «Jesus og kvinnen som ble grepet i hor» (1644), etter Johannes 8, 1–11, olje på tre, 83,8 x 65.4 cm, National Gallery, London. Foto: Web Gallery of Art / Wikimedia Commons. Jesus opphever ikke nedarvede moralske standarder, men gir tilgivelse for brudd på dem. Dagens moralisme setter vilkårlige standarder, og ser nådeløst på bruddene.

 

Tidligere freestyle-stjerne Andreas Håtveit, teologiprofessor Knut Alfsvåg og den private høyskolen Norsk Lærerakademi (NLA) har alle vært i medienes søkelys den siste tiden.

Andreas Håtveit og Knut Alfsvåg har begge synspunkter som ikke lenger oppfattes som akseptable: Knut Alfsvåg har sagt at han fortsatt er mot kvinnelige prester, mens Andreas Håtveit våget å gå imot ønsket fra organisasjonen Kristelig Idrettskontakt (KRIK) om å akseptere homofilt samboende som trenere på sine leirer.

NLA lot organisasjonen Til Helhet arrangere et seminar i høyskolens lokaler, noe som visstnok var så ille at to vitenskapelig ansatte har sagt opp sine engasjementer.

I Stavanger fastslo konstituert rektor ved den private diakonale høyskolen VID, Bård Mæland, at debatten knyttet til kvinnelige prester er over.

En av de mest interessante uttalelsene etter seminaret ved NLA kom fra høyskolens ansatte, som hevdet at de opplevde seminaret som nok et uttrykk for en manglende forståelse for nødvendigheten av å skille ideologi og fag på høyskolen. De var dessuten glade for at rektor Erik Waaler har erkjent at seminaret ikke burde ha funnet sted i NLAs lokaler, og at NLA ikke anerkjenner praksis som tar sikte på reorientering av homofile.

Spørsmålene er imidlertid om de ansatte ved NLA selv klarer å skille mellom ideologi, kunnskap og fag, og om høyskolens rektor forstår hva radikal kjønnsteori handler om.

Man sitter nemlig igjen med den bestemte forståelsen av at Håtveit, Alfsvåg og Til Helhet oppfattes som representanter for fortiden, som om deres tro er gått ut på dato. Men moralen er ikke tidsavhengig, den er dogmatisk. Den som tror på uforanderlige naturlover, kan – som G.K. Chesterton påpeker – ikke i noen tidsalder tro på mirakler, ei heller noen absolutt moral. Men den som tror på en guddommelig vilje bak lovmessigheten, kan tro på et hvilket som helst mirakel i hvilken som helst tidsalder, men også en absolutt moral. Tror man på en hellig Gud med en vilje for mennesket, må denne viljen ha være den samme i dag som for 2000 år siden. En hellig Gud kan nemlig ikke forandre sin natur, dvs. sin innstilling til moralske spørsmål. Men han kan utrette mirakler. Det hele handler om hva man tror på.

Kritikerne av Håtveit og NLA tror åpenbart på en gud som kan endre mening i moralske spørsmål. Mirakler er det verre med, og det er tydelig for enhver som vil se, at den nye tid henter sin inspirasjon fra mennesket selv. I vår tid stadfestes det først og fremst med radikal kjønnsteori.

I løpet av få år har radikal kjønnsteori klart å tilrane seg det ideologiske hegemoniet i Norge. Forskere som i sin tid ble vitenskapelig avkledd av NRKs Harald Eia i programserien Hjernevask, kan nå diktere både politikere og akademia. Det er en politisk revolusjon vi har vært gjennom, en revolusjon som også har tatt religiøse former.

Dagens seierherrer krever at enhver normativ forståelse av seksualitet avvises som et brudd på våre menneskerettigheter. Vi får ikke hevde at skaperen har en mening med sitt verk. Det er åpenbart uvitenskapelig, men for dagens akademia betyr det lite. Budskapet er at alt er i bevegelse, men man glemmer at i en slik virkelighet blir enhver kunnskap umulig. For dersom verden i dag er en annen enn verden i går, blir også kunnskapen av i går meningsløs. Det er derfor interessant hvordan dagens ideologiske seierherrer så lett slår en strek over historiens relevans. Det er som om de ikke forstår at de i morgen kan bli rammet av den samme mangel på standarder.

Gud er nemlig ikke den som står i veien for kunnskap, tvert imot er et angrep på Gud et angrep på kunnskapen selv. For all moralsk fordømmelse krever en moralsk standard, men dagens radikale kjønnsteoretikere avviser troen på slike moralske standarder, og gir seg selv retten til å definere disse standardene når det passer seg slik. De blir altså selv utgangspunktet for den sannheten de selv hevder å representere.

Vitenskapen kan selvfølgelig ikke bevise at skaperverket er blitt til av ingenting, at alt er støv som konstant er i endring. Men i kampen mot kristen tro kastes alle vitenskapelige idealer på båten, og frimodig kan de ansatte ved NLA påstå at høyskolen ikke klarer å skille fag og ideologi. Hva de ikke ser, er at de selv forsvarer ideologiske standpunkt, mens NLA handlet i tråd med akademisk toleranse for opposisjonelle, slik tradisjonen alltid har vært ved høyere læresteder.

På denne måten blir angrepet på Håtveit, Alfsvåg og NLA et angrep på fornuften. Vi skal ikke forvente at NLAs liberale akademikere forstår dette, men det er trist at høyskolenes rektorer ikke ser hva som er fornuftens kilde.

 

Kjøp Kjell Skartveits nye bok her!