Kommentar

Episoden skjedde for mange år siden. Jeg var deltaker på et kurs i selvutvikling.

Først ble vi 12 deltakere bedt om å gå rundt og hilse på hver av de andre deltakerne med høyrehanda mens vi sa noe positivt om oss selv. Det måtte være en ny meddelelse for hver av de andre som vi hilste på. I seg selv en ikke lite provoserende øvelse for en traust nordmann som har fått janteloven implantert rett ved hjertet fra fødselen av. Jeg mener, elleve positive utsagn om meg selv?

Deretter skulle vi snu på det. Nå skulle vi hilse på hver av de elleve andre og si noe negativt om oss selv. Altså, totalt elleve negative ting om oss selv. Dæven, nå var gode råd dyre. ”Men”, tenkte jeg, ”jeg er jo her for å utfordre meg selv, så hva med litt forfriskende ærlighet?”

Jeg knallet til med å si opp til flere ufordelaktige ting om min person. Ting som gjorde meg både flau og skamfull. Forhold som var/er sosialt stigmatiserende å innrømme. Dessverre skjønte ikke alle deltakerne at poenget med en slik øvelse nettopp er å åpne opp for ens skamfulle, lave selvbilder – å komme på skuddhold av disse, i håp om å kunne endre på noe som skaper indre konflikt og binder oss opp.

En søt liten dame som jobbet i helsevesenet safet ved å ”innrømme” at hun var ”litt utålmodig”, mens jeg gikk ut på planken med en ladet innrømmelse angående min person. Hun kvitterte da med å gi meg beskjed om at hun ikke likte min skamfulle side. Jaja…

Jeg griper meg i å tenke på denne hendelsen når jeg leser Rossaviks bekjennelser om sin skepsis rettet seg mot islam i Morgenbladet forrige uke.

Rossavik åpner ikke safe: ”Går det an å forstå Peder Are Nøstevold? Ja, litt, tror jeg.”

Så fortsetter han med å påpeke at Nøstevold i utgangspunktet var positiv til det fremmede. Så positiv at han gikk hen for å studere arabisk i Kairo. Senere ble han også FN-observatør i Gaza. Det er ikke det alminnelige NDL-medlem som beskrives her, heller et kunnskapshungrig og søkende menneske, vil jeg tro.

Men så var det 9/11, og så en selvmordbombing på en kafè i Tel Aviv han hadde besøkt like før.

Som Nøstevold tar inn over seg det som må ha vært ubehagelig hendelser sett med hans daværende politisk korrekte øyne, så tok homofile Rossavik på begynnelse av forrige tiår inn over seg at muslimske ungdommer kastet flasker og steiner mot en homseparade i København, samt at hans homofile venner i Brussel ikke turte (tør?) å bevege seg hvor som helst i byen sin.

Hvordan forene disse brutale erfaringene med et islamvennlig overjeg? Vel, det går ikke uten videre. Så derfor kjenner også Rossavik, som Nøstevold, utover 2000-tallets første tiår på det islamkritiske underjeg, som Rossavik kaller det. Det fordømte, skamfulle kryper nærmere en dannet og liberal journalist.

Noen løser de indre konfliktene som oppstår i en komplisert verden med å bygge et enda mer dominant overjeg. Man simpelthen benekter eksistensen av de uønskete følelsene, tankene. Ja, noen går enda lengre når de legger dem over på andre.

Anti-rasistisk senter og andre lignende organisasjoner og individ har gjort det til sin levevei å la andre måtte bære deres egen skamfulle følelser og tvil. Det er enklere så, synes de. Derfor tviler de aldri. De er like sikre og enøyde som et hvilket som helst medlem av den nord-koreanske partiledelse. Skulle de innrømmet tvil, hadde de perfekte Potemkin-kulissene falt til jorda. Hvem blir man da?

Rossavik innrømmer at han i 2002 skrev en artikkel i homsebladet Blikk med tittelen ”Den muslimske fare”. Intet mindre, innrømmer Rossavik, og han spør seg om han kanskje var ferd med å bli en Fjordman light – ” I alle fall tenkte jeg en stund å stemme på Fremskrittspartiet”.

Men den godeste Rossavik blir reddet av sitt overjeg, som han sier – det beroliget ham med at innvandring ikke er til å unngå, ”dessuten er bare få muslimer ekstremister”. Rossavik sier at om hans underjeg ikke ble overbevist, så falt det i alle fall til ro av overjegets formaninger.

Men så kom krisen rundt Muhammed-karikaturene i 2005-2006: ”Nå handlet det om noe som er viktigere for meg enn den homofile identiteten, nemlig den liberale. Overjeget og underjeget kranglet så fillene føk. Noe av problemet nå var at underjeget ikke lenger så på muslimer som den store fienden, langt verre var det med folk jeg ellers hadde mye til med: radikalere og liberalere.” Rossavik reagerte på at hans egne mente at religionskritikk av islam måtte nedtones av hensyn til troende muslimers følelser. ”Det hadde de aldri ment da kristendommen var i skuddlinjen,” føyer han til.

Rossavisks innrømmelser er drøy kost for mang en Morgebladet-leser, og han delvis beroliger sitt publikum og påpeker at overjeget igjen har gjenvunnet samfunnskontrollen i Rossaviks sjelsliv. Ikke frykter han islam, ikke er han redd for å måtte delen samfunnsgodene med de nyankomne. Det komfortable, sjelelige middelklasseliv er gjenetablert. Intet behov for å stemme FrP lengre. Nesten.

For Rossaviks besteborgerlige fred er ikke mer bunnsolid enn at han av og til lufter underjeget i diskusjoner med politiske frender. Da er reaksjonen han får vrede eller overbærende flir.

Rossavik går så langt i sine offentlig syndsbekjennelser at han innrømmer at han holder seg unna offentlig debatt med politiske korrekte fordi han skjønner at hans underjeg ”ville gjort kort prosess med overjeget i løpet av sekunder. Feigt? Ja visst.”

Det er ikke smålåtne bekjennelser dette. Og det er en snedig måte å gi det politisk korrekte overjeg en over kjeften. Hans underjeg er på parti med både en Storhaug og en Tybring-Gjedde.

Indirekte innrømmer altså Rossavik at under gitte forhold, kan hans underjeg komme til å ta kontrollen. At de to – underjeget og overjeget – kan komme til å bytte plass. Denne situasjon frykter hans overjeg så til de grader, at det tvinger Rossavik til å unngå visse situasjoner.

For meg er dette selve definisjonen på ufrihet, å skjerme seg for deler av virkeligheten i frykt for hvem man vil bli da.

Ja, for det er kanskje det som har skjedd med både Fjordman og en hel bråte tidligere multikulturalister de siste årene: vi som, til vår egen forbauselse, oppdaget at det fantes en del av vårt sjelsliv som hadde meninger og følelser som vi, dvs vårt overjeg, ikke ville vite av. Som vi stengte av og projiserte bort over på andre.

Enten oppsøkte vi frivillig de opplevelsene som utfordret overjeget, eller så ble disse forhold kastet på oss av en usentimental virkelighet. Utfallet ble uansett det samme. Vi forkastet vårt gamle overjeg.

Men til vår forbauselse oppdaget vi at det finnes et anstendig liv etter det gamle overjeget død. Hvem skulle trodd…

Jeg kan ikke annet enn å ønske Rossaviks betraktninger velkomne. Ikke kun fordi de gjør det enklere å være islamkritiker. Men fordi Rossavik her har hatt mot til å vise oss deler av sin skam. Det er ikke lett. Spesielt ikke i full offentlighet på denne måten. Dermed oppnår Rossavik å introdusere en modenhet i debatten. Han viser at mennesket er mangefasettert. Vi er ikke maskiner. Vi er ikke stykker granitt med et ensartet indre. Vi er kompliserte, ambivalente, motsetningsfulle, tvilende. Derfor kan folk oppgi at de synes at innvandring er positivt, samtidig som de flytter fra Groruddalen nettopp på grunn av innvandringen dit.

Det virkelige mennesket er milevis unna slagordenes verden.

Sett fra overjegets elfenbeinstårn, er ulempen ved å innrømme en slik kompleksitet at man risikerer å redusere den demoniske skam som sitter på en Fjordman, samtidig som en selv fremstår som mindre overjordisk.

Da står ikke lengre kampen mellom de onde islamofobe og de gode andre, men mellom mennesker med feil og mangler som har mer eller mindre rett. Det er en langt mer krevende posisjon, men det er også en sivilisatorisk mer høyverdig posisjon – man øker simpelthen sannsynligheten for at det vil gå godt til slutt.