Nytt

Journalist i Finansavisen Kjell Erik Eilertsen skrev sist lørdag om de store økonomiske og finansielle konsekvensene av innvandringspolitikken som ble ført i løpet av de årene Jens Stoltenberg var statsminister.

Som ny statistikk fra SSB viser, ble innvandrerbefolkningen fordoblet i perioden 2005-2013, for i dag å utgjøre 15 prosent av hele befolkningen.

I løpet av perioden med rødgrønn regjering økte befolkningen med 10,1 prosent, nesten 470.000 personer. Åtte av ti nye borgere er enten innvandrere eller norskfødte med to innvandrerforeldre.

Som både SSB og avisen flere ganger har vært inne på, er det store avvik i den gjennomsnittlige yrkesdeltagelsen mellom de forskjellige innvandrergruppene. Statsregnskapet påvirkes altså både positivt og negativt. Mest det siste, viser det seg.

De statsfinansielle nettokostnadene for ikke-vestlig innvandring gjennom perioden 2006 til 2013 beløper seg til vel 213 milliarder kroner.

I SSBs økonomiske kalkyler spiller sysselsettingsgrad en sentral rolle. Av det kan man slå fast at de ovennevnte kostnadene primært skyldes innvandring fra OIC-land.

Innvandrere fra de 57 OIC-landene utgjorde cirka halvparten av den ikke-vestlige innvandrerbefolkningen. Somalia, Pakistan og Irak er de største landgruppene.

Det endelige innvandringsunderskuddet tilsvarte ifølge Eilertsen en fjerdedel av oljepengene i hele perioden.

Fordeler man kostnadene for ikke-vestlig innvandring på den øvrige befolkningen, har den kostet 47.000 kroner pr. hode.

Disse beløpene er imidlertid kun prisen for de utgiftene som er påløpt gjennom perioden. På lang sikt kommer fremtidige velferdsytelser i tillegg, og da er det helt andre beløp det er tale om.

Ved å anvende SSBs økonomiske kalkyler på faktiske innvandringstall beregnes denne forpliktelsen til hele 960 milliarder kroner ved årsslutt – nesten et statsbudsjett.

Ved årsslutt 2005, da forrige regjering hadde tatt over etter Bondevik II, sto forpliktelsen i 406 milliarder kroner.

Det betyr at under Jens Stoltenbergs ledelse og med tidligere statsråd Inga Marte Torkildsen (SV) som hovedansvarlig for integreringspolitikken, økte de fremtidige statsfinansielle forpliktelsene med vel 550 milliarder kroner.

Norge har altså forpliktet seg til å betale en fremtidig kjemperegning, og det er lite som tyder på at den ikke skal fortsette å øke.

Samtidig er det ingen garantier for at oljeinntektene vil forbli like høye gjennom hele den perioden hvor disse finansielle virkningene vil gjøre seg gjeldende – altså det neste hundreåret.

Med tanke på hvor sjelden slike kalkyler legges frem på forståelig vis av personer med et stort publikum, er det vanskelig ikke å spørre seg: Forstår nordmennene egentlig hva de holder på med?