Kommentar

Aslak Nores bok Ekstremistan har vært omfattet med stor interesse. Folk satt helt ut i gangen da tenketanken Civita holdt forkostmøte onsdag under tittelen «Hva gjør innvandring med Norge?» Det bekrefter tendensen vi har sett de senere år: Eliten viser en voldsom interesse for innvandring. Likevel er debatten pen og pyntelig.

Aslak Nore har tilført noe nytt, både i form og innhold. Han er frisk og uvøren og lanserer nye tanker om det nye Norge. Utgangspunkt: Det er et nytt Norge, det er et faktum. Å bestride det er som å si man er mot internett, ble det sagt. Men allerede her aner vi at man blander sammen et er og et bør. Man beveger seg fra det deskriptive til det normative. Det gjorde Nore hele tiden under sin innledning. 10 % av Norges befolkning har innvandringsbakgrunn. Det er et faktum, slo han fast. Men det er også at faktum at denne innvandringen aldri har vært oppe til politisk behandling. Velgerne er aldri blitt spurt om de vil ha en utskiftning av befokningen i et slikt tempo. Det går derfor utmerket an å konstatere at 29 % av Oslos befolkning har utenlandsk bakgrunn, men man trenger ikke akseptere det av den grunn. Vi snakker ikke om været. Ikke-aksept vil si motstand, fordi man ikke er spurt om å få nabolaget og byen og landet omkalfatret til et helt annet samfunn.

Det er et legitimt demokratisk standpunkt. Hva man så vil gjøre med det, er en annen sak.
Men denne – foreløpig indre – motstand, fordi borgerne aldri er blitt spurt, har skjøvet innvandringen i retning av et null-sum-spill. Det den ene vinner, oppleves av den andre som tap. Det er en farlig utvikling, farlig for den sosiale freden.

Man ville det bare godt!! Men asyllobbyen, statsstøttede NGO’er og godhetsindustrien er sterkere enn noen Israel-lobby i USA. Politikerne har selv klekket ut dette Mumle Gåsegg som truer med å spise oss alle ut av huset.

Varsellampene har lenge blinket rødt. Men heller ikke myndighetene ser ut til å vite hva de skal gjøre, jfr. Jens Stoltenbergs svar på om han ville sende sine barn til en skole med over 90 prosent innvandrere. Han nektet å svare.

Det nye regjeringsgrunnlaget, Soria Moria II, reflekterer noe av det demokratiske underskuddet. Ap fikk drevet gjennom begrensninger på innvandringen som beveger seg i Frp-retning. Det er innstramminger man aldri ville våget å lufte før valget (spesielt prinsippet om frihetsberøvelse, krav om fire års arbeid/utdanning ved henteekteskap og heving av terskel for innvilgelse av opphold på humanitært grunnlag.) Ap viser her for første gang vilje til å ta i, men implementering gjenstår og det er gjennomføringen som avgjør.

En regjering står selvsagt fritt til å tilpasse politikken til situasjonen, men spriket mellom retorikk før valget og vedtakene på Soria Moria er for stort. Det sier noe om at man har svinebundet seg selv i debatten. Man har lagt politiske føringer som man forlater når det er opportunt. Det forvirrer selv partiets fremste representanter. Nestleder Helga Pedersen har problemer med å forsvare seg mot Norsk Folkehjelps Petter Eide. Eide og Morten Tjessem fra NOAS har et poeng: Ap forlater noen hevdvunne prinsipper og staker ut en ny kurs. Ap vil bare lykkes i den grad ledelsen innser/erkjenner dette. Hvis man fortsetter med den samme svulstige godhetsretorikken, vil ikke byråkratiet ta signalet og endre kurs. Da vil omleggingen bli sabotert innenfra.

Det kan allerede se ut som om Ap har bundet seg til masten. Regjeringens opptreden under blasfemi- og hijab-sakene tydet på at den er dårlig på verdispørsmål. Stoltenberg, Storberget mfl. ser ut til å vegre seg mot å se de prinsipielle skillelinjene. Dialogkulturen har gått dem i blodet. Det ville feks. være svært vanskelig for Ap-ledelsen å erkjenne det Aje Carlbom skriver på newsmill.se:

I många år har det funnits idéer i Sverige om att det mångkulturella samhället är oproblematiskt. Men debatten om slöjan visar att det idag finns värderingsskillnader i befolkningen som inte är möjliga att överbrygga. Hur mycket muslimer än försöker förklara sina ståndpunkter möter de – och kommer de att möta – en oförstående majoritetsbefolkning. Detta har varken med islamofobi eller rasism att göra. Skillnaderna i uppfattning bygger i grund och botten på två olika och diametralt motsatta synsätt på vad som är ett moraliskt godtagbart levnadssätt.

Dette at det skulle være snakk om uforsonlige motsetninger er en innsikt som er utenkelig for Jonas Gahr Støre, Jens Stoltenberg og garden av vellykkede politikere. Da vil hele dialogkulturen bryte sammen. Det samme gjelder forestillingen om Det nye vi. Noen vil ikke være med på dette Vi, de definerer seg i opposisjon til samfunnet.

Det karakteristiske for den offentlige debatten i Norge har vært at man har redusert denne konflikten til å gjelde «radikal islam», og den er som kjent så forsvinnende liten at den kun er en sak for PST og knapt nok det. Da Martin Kolberg tok opp problemet, var det et forsøk på å reise en slik verdidebatt, men han ble latterliggjort av sine egne og av utallige kommentatorer. Han fikk heller ingen backing fra sjefen. At den politiske debatten i Sverige ligger foran den i Norge, lover dårlig for gjennomføringen av Soria Moria IIs innstramminger.

Ser seg om etter svar

Sosialdemokratiet er i trøbbel og ser seg om etter nye svar. Aslak Nore er sosialdemokrat og vil gjerne levere varen. Han tilbringer mye tid i USA og mener amerikanerne har noen lærdommer å by på. Norge er et annerledes samfunn, du kan like eller mislike det, men det er et faktum. Det flerkulturelle samfunn betyr større muligheter. Bredden og variasjonen er større. Det gir seg mer ekstreme utslag i begge retninger, større «ytelser» både i topp og bunn. Innvandrere er overrepresentert både blant de lovlydige og de lovløse.

For å få sin modell til å gå opp må imidlertid Nore tilpasse terrenget med kartet. Han vil så gjerne at Norge skal ha mulighet til å omfavne de nye mulighetene et flerkulturelt samfunn byr på: Grip sjansen! synes han å si.

Nore bruker et bilde: Hvis verdens høyeste menneske kommer inn i lokalet, vil gjennomsnittshøyden bare øke marginalt. Men hvis verdens rikeste menneske kom inn, ville det øke gjennomsnittsinntekten radikalt. Innvandring er en slik forrykking av gjennomsnittet. Den tøyer grensene for det normale og gjør samfunnet mer «ytterliggående», sett med norske øyne.

Samtidig som Nore vil fortelle oss at den gamle normaliteten er ugjenkallelig tapt, vil han avlive noen andre myter om ínnvandring som han mener er ekstreme (!) og falske, som den om at «muslimene overtar».

– Hvis man ser på de største innvandringsgruppene i 2008 så står nye EU-land for den største delen, bare 2 av 10 kommer fra land med muslimsk majoritet. Hva så med fødselstallene? Somalierne har de høyeste med 3,5 – 4.0 per kvinne. Fødselstallene faller med antall år i Norge. Pakistanere født i Norge har en fødselsrate tilnærmet norske kvinner.

Dette beroliger. Men det finnes andre tall. Hva hvis Nore hadde trukket frem netto befolkningstilvekst? Hvor stor andel utgjør innvandringsbefolkningen? Den sto for 78,3 prosent i 2008, ifølge SSB. Et ganske sjokkerende tall. Hvordan ville den pene og pyntelige Civita-forsamlingen reagert på et slikt tall?

Hvorfor er ikke dette tallet bedre kjent? VG skrev for en tid tilbake en artikkel over to sider om befolkningsveksten, at den vil øke radikalt, men uten å nevne hvor den kommer fra. Bare indirekte ble det antydet at utlendinger står for brorparten.

Det samme gjelder mediene og politikernes behandling av befolkningsfremskrivningene for Oslo og Akershus, som ble fremlagt en fredag mellom Kr. Himmelsfartsdag og 17. mai-helgen. Hvis folketallet i Oslo skal vokse med 50 prosent på et tiår, hvor skal alle menneskene komme fra?

Norge importerer årlig en folkemengde på størrelse med Tønsberg by. I 2008 var nettoinnflyttingen på 43.346.

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også