Sakset/Fra hofta


Foto: Havstad112 / Wikimedia Commons.

 

Trendrapporten om ungdomskriminaliteten i Kristiansand som ble offentliggjort onsdag, maler et mørkt bilde av situasjonen i byen, ifølge NRK Sørlandet. Gjengmiljøet beskrives som knallhardt.

Det er en økning i alle typer vold. Kroppskrenkelser, kroppsskade, trusler og vold mot politiet utgjør de fleste sakene.

20 ungdommer står for nesten halvparten av ungdomskriminaliteten.

Miljøet vokser, og ungdommene oppholder seg også i Arendal og flere av Kristiansands nabokommuner. Ungdomsvolden har mer enn doblet seg på Agder i løpet av de tre siste årene.

Av disse 20 er kun tre etnisk norske. Det betyr i klartekst at det voksende, voldskriminelle ungdomsmiljøet på Sørlandet er utgått av innvandrerbefolkningen – som også vokser, landet rundt.

Det gir status i miljøet å utøve vold, sier forebyggendeleder Grete Pedersen hos Kristiansand-politiet. Ja, slik er det når man kommer fra en voldskultur, hvor fraværet av en fungerende sentralmakt med et voldsmonopol som er allment respektert, skaper klankulturer hvor det er vanlig å sette seg i «respekt» hos andre med vold. Dette er så fremmed for de fleste nordmenn, at de knapt er i stand til å tenke seg det.

Derfor er de færreste også i stand til å formulere det kritiske spørsmålet: Tror vi at denne mentale infrastrukturen forsvinner så snart mennesker fra voldskulturene slår seg ned i vårt land? Men den forsvant altså ikke i Kristiansand, og for å parafrasere demonstrantene i Kandel kan vi i så måte trygt fastslå at Kristiansand er overalt.

Innsikten som Kristiansand-politiets trendrapport gir, burde derfor ha vært en riksnyhet, men den skaper mest taushet i offentligheten. De få som reagerer, fordi det er jobben deres, gjør så godt de kan for ikke å se den kulturelle faktoren.

I stedet er det den terapeutiske norske sosiolog-innstillingen som gjør seg gjeldende hele tiden.

– Rus er en fellesnevner, og flere sliter med psykisk helse og kommer fra vanskelige oppvekstmiljø, sier Pedersen.

Hverken rus, vanskelig oppvekstmiljø eller dårlig psykisk helse er nye fenomener i Norge. Det er den kulturelle faktoren som skaper den ekstra volden. Når nesten halvparten av lovbruddene begås av innvandrerungdom, som foreløpig ikke er i nærheten av å utgjøre halvparten av sine årskull, er det opplagt at bakgrunnen har betydning. Men for en norsk offentlig ansatt er den innsikten strengt forbudt å formulere. Dette er angivelig «våre ungdommer», men «vi» har ikke virkemidlene for å hanskes med dem.

Nå som før finnes også en typisk norsk tro på at et skippertak vil skape permanent forbedring:

Kristiansand og nabokommunene har nå tatt grep, og startet det såkalte SNU-prosjektet. Kriminalitetsforebygger Johanne Benitez Nilsen sier dette allerede har gitt gode resultater:

– Arrangerte slåsskamper har blitt avverga fordi foreldre og ungdom har tatt kontakt med oss.

Du verden! Skal vi ta av oss hatten ti ganger for denne formen for desperat brannslukking? Og hvor mange ran eller andre forbrytelser mot allmennheten ble stanset av at interne oppgjør ble avverget?

Trond Blattmann, som er fra Kristiansand og har hatt en rekke politiske verv i Arbeiderpartiet, velger også å være blind for at innvandrede klankulturer ikke passer inn i et fredelig samfunn. Hans analyse lyder slik:

– Jeg er opptatt av å forebygge. Jeg frykter vi har skapt et samfunn for de perfekte.

– De som ikke passer inn over alt må også sees. Hvor er arenaen? De går til byen.

Det er naturligvis mye fornuft i det Blattmann sier. Det er på mange måter riktig at vi har skapt et samfunn for de perfekte. Vi har for eksempel et arbeidsliv som er lukket for store deler av befolkningen. Det er kanskje en femtedel i normalt arbeidsfør alder som er permanent trygdet vekk fra arbeidsmarkedet.

Men dette er ikke noe nytt. Det har vært sånn i mange år, lenge før den eksplosjonsartede veksten i innvandrerbefolkningen de senere årene. Men de fleste som ikke er «perfekte», bærer sitt kors i taus og fredelig verdighet, selv om det alltid er noen som har blitt kriminelle.

Noe bedre blir det neppe i automatiserings- og robotalderen. Så hvorfor har Blattmanns parti ført en politikk som garanterer at det importeres enda flere som faller utenfor de «perfektes» verden, og som skaper uforholdsmessig mye mer trøbbel?

Med masseinnvandringen blir kravene til perfeksjon enda strengere enn før. Idet man må passe seg for hvor man går, hva man gjør eller hva man sier, er det de velinformerte, velformulerte, tilpasningsdyktige og intelligente menneskene som klarer å navigere i den nye virkeligheten. Stakkars den som ikke er streetsmart eller glatt nok.

Et av den moderne nasjonalstatens store fortrinn var at den langt på vei fjernet klasseskiller som for to hundre år siden var nær uoverstigelige. Nå er vi på god vei til å innføre noe som takket være den etniske faktoren blir mye verre – og voldeligere. Etterkommerne vil ikke takke oss.

 

Bestill «Europas merkelige død» av Douglas Murray bok fra Document Forlag her!