Kommentar

Av og til er det lett å gå litt trøtt av den monotone duren av flerkulturell propaganda.

Torsdagens variasjon over temaet var presentasjonen av et nytt «innvandringsregnskap» – som ved nærmere ettersyn viser seg ikke å være et innvandringsregnskap, men «nye elementer» til et fremtidig sådant – bestilt av den flerkulturelle publikasjonen Utrop, som uten motforestillinger havnet rett på NRKs morgensending, samme dag som Stortinget hadde integreringsdebatt.

«Regnskapet» er presentert i en rapport, som angivelig «knuser mytene» om at innvandrere er en belastning for velferdsstaten. Utrop skriver:

«Samlede utgifter til husholdninger (Folketrygden) var på 356,4 mrd kroner i 2011. Innvandrerbefolkningen mottok rundt 15,28 mrd kroner i ulike trygdeoverføringer samme år. Dette utgjør en andel på 3,8 prosent», heter det ifølge rapporten. Til sammenlikning har 13 % av Norges befolkning innvandrerbakgrunn.

Nå skal en kanskje ikke henge seg så altfor mye opp i at det aktuelle sitatet slett ikke er hentet fra rapporten, utarbeidet av byrået NyAnalyse, selv om det formodentlig ble ytret under dagens presentasjon av den. Men blås i det, hvem gidder vel å lese slike rapporter. Argumentet er altså at tretten prosent av befolkningen mottar snaut fire prosent av trygdepengene. Da må jo disse tretten prosentene være fantastisk lønnsomme for staten.

Problemet er bare at utrederne her har dratt det vi kan kalle en Clemet: De har sett bort fra de svært forskjellige aldersprofilene hos innvandrerbefolkningen og den øvrige befolkningen. Med tanke på at noe sånt som to tredjedeler av folketrygdens utgifter går til alderspensjonister, sier det seg selv at den forholdsvis unge innvandrerbefolkningen mottar en forholdsvis liten andel av trygdene. Dette innser man så snart man betrakter den prosentmessige fordelingen mellom aldersgrupper:

aldersprofil-innvandrere-vs-oevrig-bef

Man sammenligner altså grupper som ikke er ordentlig sammenlignbare. Dette er et triks som er like gammelt som statistikken selv. Så gammelt er det, at det er beskrevet i Darrell Huffs klassiker How to lie with statistics fra 1954, faktisk allerede i første kapittel (The sample with the built-in bias). Men godt nok til å lure en samlet journaliststand.

For å kunne konkludere med at innvandringen ikke er noe nevneverdig problem for velferdsstaten, må man altså late som om tiden ikke går og at innvandrerne ikke blir eldre.

Det er ingen fornøyelse å gå den trettifire sider lange rapporten etter i sømmene, for teksten er tendensiøs (mangfoldet øker, uten innvandringen stopper Norge, fra Asia kommer varme hender) og skjemmet både av syntaksfeil og banaliteter som denne:

«En stor mulighet for både næringslivet og offentlig sektor ligger i å utnytte kompetanse, mangfold og kulturell bakgrunn til innvandrergrupper som er en viktig del av samlet befolkning». Tabellene er amatørmessige på grensen til det uleselige og beheftet med tekniske feilaktigheter, som at man f.eks. snakker om andeler, men oppgir absolutte tall.

Men den som måtte lese den likevel, uten å henge seg opp i den unødige oppramsingen av fakta som vil være kjent for de fleste med interesse for temaet, vil oppdage at rapporten på sofistikert vis nettopp later som om tidsaspektet og aldersproblemet ikke eksisterer.

Det tas nemlig utgangspunkt i at arbeidsinnvandrere ikke medfører utgifter til barnehage og skole, og rett ut av den klare luft har man grepet en antagelse om at disse reiser tilbake til hjemlandet før de blir pensjonister, som om de ikke ville ha rettigheter til noen pensjon fra Norge. Disse antagelsene gjøres eksplisitt for 20.000 av 27.000 arbeidsinnvandrere i rapporten:

– 20.000 av innvandrerne er i alderen 20–45 år og får arbeid i løpet av kort tid.
– Halvparten kommer fra Polen og Øst-Europa innen EU.
– De fleste drar tilbake til hjemlandet før de blir pensjonister.
– Sykefravær og arbeidsledighet er noe høyere enn i befolkningen for øvrig.

Om man legger dette stykket sosiologisk fantasy-litteratur til grunn, lykkes det å opprettholde illusjonen om en evigung innvandrerbefolkning som ikke vil gjøre krav på sin del av alderspensjonene i tidens fylde. Og så snakker man ikke så høyt om behovet for flere boliger, veier og offentlige transportmidler pga. tilstrømningen av innvandrere, eller om skoler og barnehager til deres barn.

Dermed ser man bort fra to grunnleggende realiteter: Mange av polakkene etc. med barn som vokser opp i Norge, vil høyst sannsynlig oppleve at barna aldri flytter til Polen (etc.). Dermed vil de selv ha null incentiv til å flytte hjem på sine gamle dager. Og om de flytter likevel, barn eller ei, vil de uansett gjøre krav på norske trygderettigheter fra sine polske (etc.) gemakker.

Det ville være synd å si at rapporten fikk kritisk presse.

Enter Klassekampen. Overskrift: Innvandrere lønner seg. Ingress: En person født i Norge bruker mer enn to og en halv gang så mye av velferdsbudsjettet som det en innvandrer gjør. Og siden gjentok man poenget med at de tretten prosent som utgjøres av innvandrerbefolkningen, mottar fire prosent av trygdene. Hook, line and sinker – og ikke ett kritisk spørsmål til Utrop. Enter Dagens Næringsliv. Overskrift: Innvandring betyr netto inntekter. Også her gjentas hovedpoenget.

Og hvordan gikk så integreringsdebatten i Stortinget? Selveste Aftenposten fikk æren av å sette inn nådestøtet etter picadorenes forarbeid: Alle, unntatt Frp, mener at innvandrere er ressurs for Norge.

Propagandasektoren ligger ikke på latsiden, hverken når det gjelder å manipulere politikerne eller holde befolkningen som motvillig finansierer den for narr.