Pandemien har avslørt og befestet at det i norsk arbeidsliv er et A-lag og et B-lag.

A-lagets medlemmer arbeider på begunstigede vilkår i offentlig sektor. B-laget består av folk som sysselsettes i privat næringsliv og som ikke nyter godt av den samme jobbmessige og sosiale trygghet som A-laget.

Og dessuten: A-laget henter sin lønn fra skattlegging av verdiskapingen i privat sektor. Det innebærer at de som skaper verdiene har svakere sosial sikkerhet enn de som nyter godt av privat verdiskaping. Og så har A-laget også pensjoner som de fleste privat ansatte knapt kan drømme om, men likevel finansiert ved privatansattes arbeid.

På det meste – eller rettere sagt: det verste – var 400 000 nordmenn permittert eller uten arbeid da pandemiens virkninger var på det mest intense. Ingen av dem var ansatt i det offentlige. For de offentlig ansatte var pandemien ikke merkbar i de hele tatt – med mindre de ble smittet.

Helt annerledes har det vært i det verdiskapende næringsliv. Bedrifter har gått dukken. Permitterte medarbeidere har ikke noe å vende tilbake til. Livsverk er gått tapt. Statens kompensasjonsordninger har ikke kunnet forhindre massenedlegging av bedrifter i servicenæringene og reiselivet. Mange på B-laget må omstille seg til nytt arbeid – om de i det hele tatt noen gang får noe nytt jobbtilbud.

Svært mange arbeidstakere har stått på ekstra under pandemien. Mediene overser ofte at dette også gjelder mange i private bedrifter. «Varme hender» finnes ikke bare i det offentlige. Vi håper leserne sender en varm tanke til alle medarbeidere i varehandelen og transportnæringene som har sørget for at folk har kunnet leve et tilnærmelsesvis normalt liv de siste 15 månedene.

Mot denne faktiske bakgrunn må det virke opprørende og provoserende at en stor del av A-lagets medlemmer nå er i streik for å sikre seg selv en enda større andel av samfunnets verdiskaping. Lærerne er den høyest gasjerte gruppen av kommunalt ansatte, men har kastet skoleverket ut i konflikt for å true seg til større lønnsvekst enn det som ferjematroser, butikkansatte og industriarbeidere må nøye seg med.

Det er knapt noen lærermangel i Norge. I så fall er den politikerskapt ved at Stortinget vedtok en lærernorm – uten at noen har vært i nærheten av å dokumentere noen sammenheng mellom lærertetthet og læringsutbytte. «Ukvalifisert» er det Unio kaller dyktige fagarbeidere som blir yrkeslærere i videregående. Snakk om hovmod!

Helsesektoren sliter derimot med å rekruttere – og beholde – sykepleiere. Over tid må lønnsnivået opp, men det må også sykepleierne selv bidra til. Sykepleierne kan for eksempel gi avkall på sin ekstremt fordelaktige beskyttelse mot helgearbeid. Ved å normalisere arbeidstidsordningene blir en også kvitt mange av det store antallet deltidsstillinger. Motstykket kunne da være at lønnsnivået blir merkbart hevet.

Offentlig sektor har i det store og hele ikke noe rekrutteringsproblem. Til det er arbeidsvilkårene for fordelaktige. Unio organiserer de såkalte utdanningsgruppene og må ta inn over seg at når høyere utdanning er normalt, må lønnsnivået også være det.

Summen av offentlig ansatte og mottakere av offentlige pensjoner og sosiale ytelser stiger hele tiden og har ikke minst økt i fru Solbergs regjeringstid. Hvis utviklingen ikke brytes, vil det med tiden bli like mange som finansierer offentlige kasser som tallet på dem som henter sin inntekt fra de samme kassene.

Det er også en bekymring som arbeidslivets A-lag må ta inn over seg.