Gjesteskribent

Veien tilbake til vår «Olderdal» når den gloriøse oljealderen nå er på hell, kan trolig bli mer kronglete enn Bør Børsons retur til sin «Olderdal» – etter hans glansdager.

I april skrev Dagbladet at på bare tre måneder har nedbemanningen i oljebransjen økt med 50 %, og 15 000 oljejobber er borte allerede.

Synkende skatteinntekter fra oljeindustrien, store offentlige utgifter, svakere fastlandsøkonomi og kronekurs skaper problemer for samfunnsøkonomien. Oljeprisen har stupt og det er ikke lenger lønnsomt med investeringer i nye oljefelt. Vi ser nå hvor sårbar vår oljeøkonomi er.

Fra våre politiske myndigheter hører vi ikke så mye. Jeg er imidlertid ganske sikker på at de leter etter veien ut av uføret. Vi leser at finansminister Jensen inviterer økonomiske eksperter for å høre deres vurderinger. Hvordan skal norsk økonomi omstilles? Hva er deres råd, eller er de rådville?

Mannen i trekronen

Vår oljepolitikk og norsk økonomi, slik den vil kunne fortone seg etter oljealderen, kan vi i enkelhet billedgjøre med en historie om en mann som oppdaget et høyt tre med en umåtelig flott trekrone. Han ville så gjerne komme seg opp i kronen, sitte der og skue utover. Så han klatret oppover. På veien hugget han av grenene etter seg, for han regnet med å bli værende der oppe – så flott som kronen var.

Lenge nyter han utsikten og høyden langt over de andre trærne i skogen, uten kroner – og etter hvert mister han bakkekontakten.

Men så blåser det opp og trekronen begynner å svaie. Mannen er ikke trygg lenger. Han må komme seg ned igjen, men hvordan? Det er jo ingen grener å holde seg i. Må han klamre seg til trestammen (trygdesystemet og oljefondet), og skli sakte nedover? Hvilke utsikter har han, og hvilke samfunnsøkonomiske utslag vil dette gi?

Ja, påtrengende spørsmål når titusenvis av arbeidsplasser i oljenæringen forsvinner, og ringvirkningene fårkonsekvenser for en rekke arbeidsplasser i beslektede næringer og næringslivet for øvrig.

Oljebedrifter sliter, inkassosakene øker og konkursene har allerede meldt seg, skriver BT 05.05.15.

Arbeidsplasser i oljenæringen, både on- og offshore, er gjennomgående høyt gasjerte, og ligger godt over lønningene i resten av arbeidslivet. Naturlig nok har det ført med seg en levestandard for disse folkene godt over gjennomsnittet i samfunnet. Lån og andre økonomiske forpliktelser er rimeligvis i tråd med dette. Hvis dette inntektsnivået forsvinner, er det rimelig å tro at fallhøyden for disse arbeidstakerne – det kan gjelde titusenvis – blir større enn for andre, som kommer i økonomisk skvis om de må bytte til jobb med lavere avlønning. Hva med lånefinansierte anskaffelser til dyre boliger, hytter, biler og båter. Hvem skal ta det eventuelle tapet? Er det rimelig at det offentlige «spleiselaget» kommer til unnsetning for å «redde» slike «bo»?

Problemene på nedturen

Jeg nevner:

Industrielt står vi i dag stort sett på bare ett bein: Utvinning av olje og gass med tilhørende industri- og teknologiutvikling.

Dersom 50-60 000 oljerelaterte jobber forsvinner over kort tid, hva er beredskapen mot dette? Hva skal komme til erstatning? Kan kompetansen og teknologien fra oljeindustrien «overføres» til landbasert industriell virksomhet?

Under den økonomiske oppturen har vi etter hvert lagt oss på et lønns- og prisnivå vi er alene om i verden. Det har skapt et marked for østeuropeiske håndverkere o.l., som leverer tjenester til overkommelige priser for folk flest, da gjerne mot «svart» betaling. Et «svart» marked er skadelig for samfunnsøkonomien i det lange løp. Hvordan «gire» ned til et «normalt» lønns- og prisnivå, og samtidig forbedre vår konkurransekraft overfor utenlandsmarkedet? Vil det kunne «gjenskape» gamle industriarbeidsplasser? Her er det behov for debatt og ny erkjennelse. Grunnlaget må være at vi alle innser at vi er i samme båt. Det må ikke bli arbeidstaker mot arbeidsgiver; vi må stå sammen, skal løsningene finnes.

Trygdede er samfunnets største «yrkesgruppe». Vår sykelønnsordning gir oss størst fravær blant europeiske land. Nylig leste vi at 1 av 10 arbeidstakere i kommunesektoren (9.8 %), er permanent borte fra jobb. Det utgjør ti-talls-milliarder. Alle «snilisme»-tiltakene for å få bukt med problemet har mislykkes. Det er utillatelig at ansvarlige politikere og myndigheter lar dette skure i en tid da omstillinger skje.

Nesten 1/3 av arbeidsstyrken, vel 800 000 av ca. 2.5 mill. er sysselsatt i offentlig forvaltning og tjenesteproduksjon. I løpet av «oljealderen» har antallet offentlig sysselsatte vokst fra 278 000 i 1970 til 804 000 i 2012, en økning på nesten 200 %, mot økning i arbeidsstyrken på 62 %. Dette minner om problemene for gresk offentlig sektor, og kan umulig opprettholdes når økonomien skal omstilles.

Alt i alt svære samfunnsøkonomiske utfordringer. Om skyld og ansvar for denne situasjonen, skal jeg ikke si annet enn at det åpenbart har skortet på klokt lederskap under oppturen.

Det vil være en skjebnens ironi om vi som resultat av vår oljepolitikk, skal måtte bruke av oljeformuen til å reparere en skakkjørt samfunnsøkonomi og følgene av en tragisk avvikling av vår småskala-industri og andre arbeidsplasser som ikke ble verdsatt særlig høyt under oppturen

Den såkalte «pensjonsreformen» fra 2011 er imidlertid et varsel om omfattende innstramminger overfor innbyggerne. Det betyr merkbare pensjonskutt for alle andre enn offentlig ansatte. Det omtales sjelden i mediene.

Men i en evalueringsrapport fra Forskningsrådet (des. 2014), heter det bl.a.: «Politikerne kunne ikke vise det norske folket at det er noe dramatisk behov for pensjonskutt».

Nei, nettopp! For tildekking er ofte en del av den politiske strategien. Det er det ene. Det andre er at beregningsgrunnlaget for pensjons- og trygdeforpliktelsene er «gresk» for menigmann. Derfor gikk det greit å lose en slik «reform» gjennom vedtakssystemet.

Men hvorfor holdt man den generøse og kostbare sykelønnsordningen utenfor revisjonen av pensjonssystemet? For dette er jo egentlig to alen av samme stykke. Jeg skal la være å gi svaret.

 «Gresk syke»

I de senere år har jeg i perioder av året bodd i Hellas. Jeg har vært på nært hold av gresk politikk og de dramatiske følgene politikken fikk for det greske folket. Politikerne lukket bevisst øynene for en masse problemer. Det gjaldt begge hovedfløyene i politikken når de skiftet om regjeringsansvaret. Det foregikk nærmest en dekkmanøver for å skjule problemene samtidig som politikerne skodde seg rikelig sammen med finanseliten, før det sprakk – og tapet ble ført over på folket.

Der er mange ingredienser i den greske syken – og ikke bare politiske. Men kanskje noe av det mest kritikkverdige, var manglende åpenhet om problemene. Spillet foregikk blant eliten bak lukkede dører i Athen. Folk hørte lite om at statsfinansene var ute av kontroll før brottsjøen kom.

 Krav om åpenhet

Dagens norske regjering har arvet store samfunnsøkonomiske problemer. Et klokt politisk lederskap vil i en slik situasjon la det være full åpenhet om problemene, og drive ærlig spill for å finne løsninger. Ikke politisk taktikkeri, tildekking og skjønnmaling. Vi tåler sannheten.

Da skapes det større realisme og forståelse blant folk for nødvendigheten av upopulære tiltak. Det som vil monne er at vi løfter i fellesskap – ikke kampen arbeidstaker mot arbeidsgiver

La oss nå snart få høre hvordan våre myndigheter tenker seg veien tilbake til «Olderdalen» (tiltakene for å omstille norsk økonomi) med ei så tung bør i starten.

For Bør Børson blir hjemkomsten til Olderdalen en «happy ending». Bygda blir venner med ham, og Bør føler at det er der han hører til. La oss håpe at vår «hjemkomst» også kan ende slik.