Strømprisen var kr. 3,01 pr. kilowattime i Sørøst-Norge mandag. Dette området fra Telemark til Sunnhordland er landets mest kraftproduserende region, men det er også herfra kablene til utlandet starter.

I Trøndelag og Nord-Norge var mandagsprisen 3 øre pr. kwt – 1 prosent av prisen i sørøst. Områdene nord for Dovre har begrenset kapasitet for strømeksport.

Tydeligere kan det ikke illustreres at det er utenlandskablene og innordningen av Norge under EUs energibyrå Acer som driver strømprisene i været.

Olje- og energiminister Terje Aasland legger skylden på strømprodusentene. Han forlanger at Statkraft og de fylkeskommunalt og kommunalt eide kraftselskapene skal ta et samfunnsansvar som han selv løper fra.

Statsråden skylder på produsentene i stedet for å innrømme at det er selve systemet som er feil. Kraftprisene er en følge av at norsk vannkraft er innlemmet i et spekulativt børssystem i EU-format. Dette er en dysfunksjonell ordning som snart gjør norsk kraft til mangelvare, men som leder grådighetspregede produsenter til å prioritere profitt fremfor hensynet til norske familier og bedrifter.

90 prosent av elkraften produseres av offentlig eide selskaper. Det vil si at det er folket selv som eier kraften, som de må kjøpe tilbake til ti ganger produksjons- og distribusjonspris. Stortingsflertallet har gjort folkets egen elkraft til en privat handelsvare, som en rekke private selskaper lever godt av å høkre med. Elkraftens eiere må dermed også fø på tusenvis av medarbeidere i helt unødvendige selskaper.

Hvis makthaverne kunne pålegge nettselskapene å selge den strømmen de transporterer, kunne fordyrende mellomledd sjaltes ut. Men ulike regjeringer har valgt å stimulere spekulativ grådighetskultur fremfor strømforbrukernes interesser.

Vi er ikke mot å eksportere strøm – når norske behov er dekket. Når magasinene har en akseptabel grad av fylling og elvekraftverkene går for fullt, er det sunn fornuft å eksportere strøm som ikke kan brukes i Norge. Strøm er ferskvare og kan ikke lagres.

Men makthaverne tenker ikke slik. De setter hensynet til Tyskland og andre land som ikke tar fullgodt ansvar for egen energiforsyning foran det norske samfunns behov. Dette er utslag av globalismen – skitt i Norge, leve verden!

Arbeiderpartiet er et tydelig eksempel på transformasjonen fra sosialisme til liberalisme. Partiet er på energisektoren tilhenger av kreftenes frie spill. Ap har overlatt til folk som Espen Barth Eide å legge føringene for energipolitikken. Han var i en periode direktør i World Economic Forum i Davos, selve episenteret for globalistisk tenkning. Hans eneste tilknytning til arbeiderbevegelsen er at han er født 1. mai, men han og andre Davos-agenter har likevel fått legge rammene for Ap’s energipolitikk.

Barth Eide var også til stede på LO-kongressen i mai. Der vedtok LOs høyeste organ å ikke ha noen mening verken om kraftpolitikk eller drivstoffprisene – det som kanskje plager LO-medlemmene aller mest. Fellesforbundets blad Magasinet forteller om fortvilelse blant «tunge tillitsvalgte» over kongressens «vage formuleringer og lite konkret politikk for å løse strømpriskrisa».

Dagens system for kraftomsetning er en alvorlig trussel – ikke bare mot LO-medlemmers velferd, men for titusenvis av arbeidsplasser i kraftforedlende industri.

Men verken Ap eller LO bryr seg nevneverdig når de lar Davos-tenkningen trumfe honnørord som solidaritet og verdiskaping på norsk grunn.

Kjøp «Et varslet energisjokk» her!

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.