Det er et grunnproblem i norsk politikk at det nasjonale lederskapet føler større lojalitet til internasjonale maktsentre og organisasjoner enn til sine landsmenn. Det norske folk er prisgitt ledere uten nasjonalfølelse.

Dette er ledetråden i innvandringspolitikken. Erna Solberg sa som statsminister på den årlige sikkerhetskonferansen i München at nordmenn ikke har større rett til å befolke Norge enn hvilke som helst andre verdensborgere. Og hun unnslo seg heller ikke for å omtale nordmenn som er uenige med henne som «sammensurium».

Venstresiden er ikke det spor bedre, snarere tvert om. Partiene på den fløyen vet at muslimer har en tendens til å stemme på partier til venstre. Slik sikrer disse partiene seg et utvidet velgergrunnlag – på den nasjonale bæreevnes bekostning.

Kristelig Folkeparti er blant pådriverne for gradvis å omdanne Norge fra et samfunn bygd på kristen kultur til å bli et land infisert av islam. Venstre, den nye favoritten for vellykket samfunnselite, er breddfullt av globalistisk tenkning. Dermed blir forsert tilstrømning av folk fra voldskulturelle land en oppfyllelse av Venstres globale svermerier.

Strømprisen er en annen illustrasjon av hvordan hensynet til norske husholdninger og norsk næringsliv må vike prioritet for omtanken for EU og Brussel. Det er bygd kabler til utlandet som ikke bare eksporterer strøm det er bruk for i Norge, men som også gjør at nordmenn må betale vanvittige priser fordi Stortinget har valgt å svinebinde norsk strømpris til Acer – et EU-byrå for elkraft. Tyske politikere avgjør egentlig norsk kraftpris.

Når Høyre og Arbeiderpartiet og andre partier ikke er tilsnakkende – da er det lite håp om at det norske folk kan bruke kraft til levelige priser, kraft som folket til overmål eier selv via offentlig eide kraftverk. Hensynet til Europas energiforsyning blir prioritert.

Nå ivrer samfunnseliten og den såkalte miljøbevegelsen for å bygge enda mer vindkraft på land. Norsk natur skal ødelegges for å levere strøm til land som forsømmer sin egen energiforsyning. Dette avdekker kjernen i de globalt tenkende eliters mentalitet. «Skitt i Norge, leve verden» er mottoet for folk som sprader med landssvikmerket – også kjent som symbol for FNs bærekraftmål – på jakkeslaget. Vi har til vår skuffelse også sett at kronprins Haakon har hatt dette merket på dressjakken. Det er kanskje et forvarsel om at «Alt for Norge» kanskje ikke blir hans valgspråk den dagen han blir Haakon VIII.

I dagens Norge er det en belastning å være nasjonal og opptatt av norsk kultur og væremåte, tradisjoner og folkets vel. Fra 1940 og utover var det motsatt. De som kjempet for Norges sak, hjemme og ute, var tidens helter. Det var i Norge rakrygget å være jøssing.

Og i årene etter frigjøringen ble det tatt et oppgjør med nordmenn som satte fremmedes interesser foran det norske folks. I landssvikoppgjøret ble over 20.000 nordmenn idømt frihetsstraff. 25 ble dømt til døden og henrettet for å ha gått fiendens ærend og brakt død og ulykke over landsmenn og sitt eget folk.

I vår tid tas det ikke noe oppgjør med politiske ledere som sviker sine landsmenns vitale og nasjonale interesser med større omhu for fremmede enn nordmenn.

I stedet blir svikerne gjenvalgt.

 

Kjøp «Hvordan myndighetene bløffet oss» av Robert Malone!

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.