Kommentar

Om å bygge en ideologi

Det finnes to parallelle løp på 90-tallet: Det ene er humanitære intervensjoner, det andre er byggingen av en anti-amerikansk ideologi, som mistenkeliggjør USAs motiver for alt det gjør.

Det er symptomatisk at fenomenet humanitære intervensjoner knapt har vært diskutert i Norge. Til tross for at det er av historisk betydning, og burde interessere «den humanitære supermakten». Til gjengjeld har anti-amerikanismen blitt dyrket frem og trives nå utmerket.

Når helhetsbildet blir så skjevt får det konsekvenser for folks oppfatning. En god del av dekningen i media må tilskrives at vanlige journalister rett og slett mangler kunnskaper. De er aldri fått presentert 90-tallet i sammenheng.

For hva var det som skjedde: Korsfarernasjonen USA, som henges ut som Israel-venn og arabernes fiende, intervenerte gang på gang for å redde muslimer!

Humanitært tilsnitt
Golf-krigen i 1991 dreide seg ikke bare om olje. Det handlet også om å forsvare nasjonal suverenitet for kuwaitere og potensielt saudi-arabere, som var truet. Muslimske nasjoner. Sult-katastrofen i Somalia var en ren humanitær intervensjon.

Bildet er broket: Bush d.e. må bære ansvar for at shia-muslimer og kurdere gikk til opprør i 91. Det kaster skygger over at USA til slutt rykket inn og etablerte sikre soner i nord, og flyforbudssone i nord og sør. Men selve prinsippet er likevel viktig å understreke: Det var ingen vitale interesser som sto på spill. Men da utenriksminister James Baker foretok en lynvisitt til de kurdiske flyktningeleirene i Tyrkia, forsto han at dette ville rive ned all den politiske kapital USA hadde vunnet i Golf-krigen. USA kunne ikke la kurderne gå til grunne. Man må gjerne tilskrive Baker og Bush d.e. alle mulige kynsiske motiver. Det essensielle er at humanitære hensyn er så tungtveiende at de dikterer politikken, og det er faktisk noe nytt i storpolitikken. Det skaper en presedens som blir bindende.

Jugoslavia
Det så vi da Jugoslavia gikk i oppløsning. Regjeringene bedrev et utrolig skittent spill for å unngå å ta ansvar. Verst var EU og FN. Clinton/Christopher etterlates heller ingen ære. Det var først da Madeleine Albright og Richard Holbrooke ble parhester at det begynte å skje noe. Hederen for dette tilhører medier og hjelpeorganisasjoner som aldri sluttet å bry seg og minne verdenssamfunnet om forbrytelsene. Den andre avgjørende faktoren var regjeringsskiftet i Storbritannia. NATO fikk til slutt mannet seg opp til å bombe, men ikke før Srebrenica hadde skjedd.

I Kosovo var man klok av skade. Milosevic spilte poker og trodde USA ville blunke først. Han tok feil. Han krisemaksimerte ved å fordrive albanerne i et eksodus av bibelske dimensjoner. I Bosnia måtte det 200.000 døde til og ufattelige lidelser før man reagerte. I Kosovo var bildene fra grensen til Makedonia slikat politikerne ble tvunget til å handle. Om nødvendig med en bakkekrig.

Motiver er alltid komplekse når det handler om regjeringer, men at det humanitære har spilt en vesentlig rolle i disse intervensjonene, er uomtvistelig. Det er historisk banebrytende. Ofrene har i mange av tilfellene vært muslimer.

Den muslimske verden ga stort sett blanke i Bosnias muslimer. Uten USAs støtte hadde det trolig vært bare en liten rest igjen. Europa lot det skje. Kosovoalbanerne hadde levd i flyktningeleire i nabolandene.

Janus-ansikt
Supermakten har fått et janus-ansikt: en real-politisk selfinterest, og en humanitær. Dette har fått betydning for den intellektuelle debatten i USA. Det gikk opp for liberale intellektuelle at USAs diplomatiske og militære makt kunne brukes til å utrette noe godt for lidende mennesker. Bosnia var vendepunktet. Det snudde en del vante forestillinger på hodet. Generalene ville for ingen pris og del bli innblandet, mens kritiske intellektuelle og kulturfolk krevde handling.

Europeiske intellektuelle var ikke like engasjert. I tillegg kom 11/9, som økte kløften. Debatten forut for Irak-krigen var ikke like opplagt. Noen av de liberale, som Christopher Hitchens og Salman Rushdie, støttet krigen, for å velte Saddam og befri irakerne. Andre var tvilende, som Michael Ignatieff, mens andre var mot og fryktet kalamiteter, som William Pfaff.

Allianse neo-con og liberale
Det interessant er alliansen mellom neo-conservative og liberale. Nixon-Kissinger representerer den kyniske realpolitiske linjen som europeerne var velkjent med og foretrekker. Med Reagan kom ideologer som gjør Europa mer utilpass. Det går en forbindelseslinje fra Reagan til dagens Bush. (Faren tilhørte realpolitikerne). Det ny er at det finnes en affinitet mellom folk som Paul Wolfowitz og intellektuelle som Hitchens. De deler en oppfatning om at USA må være proaktiv i en verden som endrer seg lynraskt, og spesielt gjelder det den arabiske verden, hvor demografi og utviklingen går i stikk motsatt retning. Det er en langt mer dynamisk oppfatning av verden enn det vi tradisjonelt finner i Europa. Det er det privilegium USA idag nyter som hypermakt, at det kan bruke sin makt til å endre tingenes tilstand. 11/9 lærte dem en lekse.

Anti-amerikanismen
Et trekk ved den anti-amerikanske ideologien er at den konstruerer anakronistiske sammenhenger: USA støttet mujahedin i Afghanistan. Det var en velkjent war by proxy, men de russiske grusomhetene spilte også inn. Afghanerne led forferdelig. (Muslimer) Så fulgte Hekmatyar, Taliban og Al-Qaida. Nå ble det brukt mot USA at man hadde støttet dem! Det var disse kreftene som hadde falt USA i ryggen, men det var USAs skyld! Dette er anakronistisk historieskrivning. Man konstruerer sammenheng i etterpåklokskapens lys. Skjønt klokskap. Det er hele tiden den moralske fordømmelsen som går igjen.

Den var merkbar alleredeunder Mogadishu. Mediene fråtset i bildene av soldatene som ble trukket gjennom støvet, og amerikanerne ble portrettert som skytegale og blottet for lokalkunnskap. Det er første gang jeg husker at NRKs dekning hadde denne propagandistiske vinkelen som siden er blitt kjennemerke.

Nå er det kommet fram at det var Al-Qaida som sto bak Mogadishu. Kanskje historien må skrives om?

Fra mistanke til konspirasjon
Mistenkeliggjøringen av USAs motiver er idag gjennomgående. Uansett hva USA gjør, blir det tillagt onde hensikter. Som informasjonspolitikken under siste Irak-krig. Pool-ordningen under den første Golf-krigen ble kraftig kritisert. Nå skulle journalistene slippe til i første linje. Men også det var et propagandistisk knep! Kritikken fra folk som Gro Holm, Sigrun Slapgard eller Rune Ottesen er patetisk sett utenfra. Men det er den grauten det norske folk blir tvangsforet med. Da hjelper det ikke at bildet ute er langt mer nyansert. Det er preget av informasjonsoverload. Problemet er ikke tilgangen på stoff, men hvordan å skille vesentlig fra uvesentlig. Ideologene ser bare intensjonalitet, hvor andre ser teknologisk/økonomisk utvikling.

Det er ironisk: Marx brukte uttrykket ideologi i negativ forstand. Kulturarbeiderne var produsenter av ideologi som rasjonaliserte makta i samfunnet de tjente. Anti-amerikanismen har med sine røtter i denne venstreorientert tankegang falt som offer for sine egne forestillinger. De ser bare intensjonalitet, dvs. dystre motiver. Verden er en konspirasjon. Derfra er ikke spranget stort til terror-islams ideer om korsfarerne og den sionistiske sammenvergelsen.

Les også

-
-
-
-
-
-
-
-

Les også