Nytt

Uansett hvordan man ser på det: Hosni Mubaraks avgang er historisk, og måten han ble presset ut på, er det mest oppsiktsvekkende: en sivil protest.

Det er måten som sender gysninger nedover ryggen på Midtøstens autokrater. Kan «bølgen» spre seg? Er det internettgenerasjonen som rører på seg og krever frihet?

Jordskjelvet i Egypt er i seg selv stort, og vil uansett ha store ringvirkninger. Mubaraks regime er blitt fremstilt i svært negativt lys, men har vært relativt mildt i forhold til metodene i land som Syria, Algerie, Libya og Saudi-Arabia. Det er typisk at det er i et svakt autokrati, Tunisia, og et relativt mildt autokrati, Egypt, at det inntreffer en revolusjon. Ikke i en av de hardere politistatene. Men også de ser med stigende uro på hva som skjer. President Mahmoud Ahmadinejad må gjerne si at det er den islamske revolusjonen som sprer seg, men han vet bedre.

Skulle den iranske opposisjonen røre på seg, kan regimet fort miste grepet. Egypt har vist at det er mulig.

Dagene som har gått siden det hele begynte 25. januar, har gitt tid til innhenting og refleksjon. Kommentaren til statsminister Jens Stoltenberg var ikke av den lettvinte sorten, men reflektert og alvorlig: Det er stort det som skjer, men fallgrubene er mange.

Men demokrati er å foretrekke for diktatur, sa Stoltenberg, og det er vel de fleste enige om, også Israel mener det. Men når man lever omgitt av fiender og alt endrer seg i ett av to land man har fred med, er det legitimt å være urolig.

NRKs Sidsel Wold gjør ikke ære på sitt yrke og sin arbeidsgiver med sin skittkasting på Israel. Hun har bodd i Jerusalem i flere år og avslutter sitt engasjement med å stille Israel i stadig mer negativt lys. Det er rett og slett ikke fair.

Den egyptiske revolusjonen skapte sitt eget momentum, ikke minst takket være TV og internett. Det skal bli spennende å se hvordan de resterende autokratiene håndterer utfordringene. Skal åpenheten feie som en vind gjennom Midtøsten og gi millioner av arbeidsløse og utdannede et håp om en bedre fremtid?

Det ville bety at Midtøsten vil bli en del av den moderne verden, og ikke en bakevje. Vi går spennende tider i møte.