Europa er i øyeblikket til de grader heftet med å rydde opp i sine egne interne problemer, at verdensdelen fremstår som døv og blind overfor de viktige tingene som foregår i dens egne nærområder, skriver Angelo Panebianco på lederplass i Corriere della Sera.

Eurokrisen, den greske tragedien, Italias balanseøvelser nær kanten av stupet, det politiske flertallets styringsproblemer i Tyskland — dette og mer til gjør kontinentet innadvendt og ute av stand til å spille noen aktiv rolle i de politiske begivenhetene som uunngåelig vil bidra til å forme dets fremtid. Verre: Man legger ikke engang merke til hverken farene eller mulighetene som foreligger.

Den så smått fremvoksende splittelsen mellom Tyskland og de tolv europeiske lederne som har tatt til motmæle mot landets måte å takle krisen på, risikerer sågar å gjøre Europas rolle i verdenspolitikken enda mer marginalisert. Man vil f.eks. ikke være i stand til å gjøre ens innflytelse gjeldende i spørsmålet om hvordan krisen mellom Iran og Israel bør håndteres (uhyre viktig også pga. det som skjer hos Irans alliansepartner Syria), enda det vil ha store konsekvenser for Europa uansett hvilket alternativ man ender opp med.

Konsekvensene av en krig ville være enorme. Oljeprisen ville fyke rett til værs, med en sterk negativ virkning på verdensøkonomien som resultat. Men i de mest pessimistiske scenariene ville økningen i oljeprisen i tilfelle en konflikt være det minste problemet. For det ville medføre svært alvorlige sikkerhetsproblemer, først og fremst for Europa. Den islamske ekstremismen av shiittisk, iransk merke kunne bli interessert i å ramme Europa i den hensikt å tvinge verdensdelen til å legge press på Israel. Og de ville sannsynligvis finne allierte blant ekstreme sunnier, som også er fiender av Israel.

En bør merke seg at utviklingen i Midtøsten vil være negativ for oss europeere uansett om det bryter ut krig om kort tid eller om det skjer lenger frem i tid. I det første tilfellet ville man få en umiddelbar sjokkvirkning. Og konsekvensene på middels og lang sikt ville være like alvorlige. Hvis krigen bryter ut om kort tid og Israel vinner i den forstand at atomtrusselen forsvinner, vil det drastisk svekke Irans makt i regionen. Med sin historiske politiske og religiøse fiende ryddet av veien, ville sunni-fundamentalistene, så langt de virkelige seierherrene i de arabiske revolusjonene, bli mye mer aggressive. Og både Israel og Europa ville bli nødt til gjøre regning med det.

Hvis det derimot ikke bryter ut krig nå og Iran blir en atommakt, ville ikke konsekvensen bare bli en permanent trussel mot Israels eksisten. Sunni-regimene med Saudi-Arabia i spissen ville i sin tur måtte skaffe seg atomvåpen i all hast for å balansere for Irans makt. Et Midtøsten fullt av atomvåpen ville være et mareritt for hele verden, men først og fremst for Europa.

Panebianco fremhever at Europas impotens i denne sammenheng har forhindret verdensdelen fra å arbeide for det beste alternativet, som ville være et regimeskifte i Iran. Man skuslet bort muligheten som forelå i 2009, og siden er de utenrikspolitiske musklene blitt ytterligere svekket. Konsekvensen er at vi blir stående på sidelinjen idet betingelsene for vår egen tilværelse bestemmes. Blir det USA som må rydde opp nok en gang?

La polveriera iraniana