Kommentar

Bilde: Å sitte i Det hvite hus er en ensom affære når man må ta valg som ikke lar seg reversere. Barack Obama trakk seg. Han hadde lovet å straffe Bashar al-Assad hvis han brukte kjemiske våpen, men da det kom til stykket, ombestemte han seg. Trump står nå foran et mye vanskeligere valg: Hvordan kan han velte Kim Jong Un uten å utløse ragnarok? Skriften står på veggen. Hvis han ikke handler, risikerer han at USA degraderes til en annenrangs stormakt. Trump med Andrew Jackson i bakgrunnen. Foto: Kevin Lamarque/Reuters/Scanpix

Med den siste utskytningen viser Kim Jong Un at han utfordrer USA, på hjemmebane. Han har lenge utfordret USA i regionen. Nå trekker han frem det ultimate kortet: Han truer amerikanerne i deres egne hjem.

Dét er en trussel som USA ikke kan leve med.

Spørsmålet er: Har amerikanerne vilje til å slåss? Eller er landet så politisk splittet at det ikke klarer å stå samlet, selv når USA trues på livet?

Hvis man skal dømme etter hva mediene gir uttrykk for, hater de Trump mer enn de frykter Nord-Korea.

Det underliggende spørsmålet er: Har hatet mot Trump erstattet viljen til å forsvare friheten?

Undergravingen av viljen til å forsvare friheten er en prosess som har pågått i alle vestlige land i lang tid.

Nå står USA og Vesten plutselig i en situasjon der noen retter en revolvermunning mot hodet deres.

Hvordan havnet Vesten i en slik situasjon? Ved å ignorere faren, ved gradvis å blokkere muligheten for at noen er gale nok til å ville bruke atomvåpen. I den filosofien som har fått utvikle seg i Vesten de siste tiår, er krig noe lokalt. Selv når krigen i Syria fikk store konsekvenser for regionen og Europa, nektet europeerne å revidere sitt syn på verden. It can’t happen here, er den rådende forestilling. Det er nesten som å ville benekte selve døden.

Ingenting tyder på at verden har nådd et sivilisasjonsstadium hvor krig er blitt utdatert. Vesten kan innbille seg at de har nådd et slikt trinn. Men samtidig har de invitert inn millioner av mennesker som er så velkjente med konflikter, dominans og krig at dette er like naturlig for dem som luften de puster inn. Vestlige eliter har trodd at disse ville bli som oss. Men deres etterkommere avviser vår kultur og sier de ikke vil ha den. De ønsker ikke Vestens dekadente kultur. Men pengene tar de gjerne imot.

Vesten er blitt et hus i splid med seg selv.

Trump er blitt et hatobjekt for alle som mener at vi har steget over terskelen til fredelig sameksistens. Det liberale USAs hatkampanje mot Trump har krysset grensen til å bli upatriotisk og direkte i strid med amerikanske interesser. Som en kinesisk ekspert sa før Trump kom på besøk: «Trump representerer bare seg selv». Dét er det inntrykk verden sitter igjen med. Vi hører mye om Trumps Twitter-stormer, men ikke om de nyhetsvarsler CNN, New York Times og Washington Posten lar regne over verden, hver eneste natt.

De plukkes opp og følges opp av deres epigoner ute i verden, som NRK og Tove Bjørgaas. De samme politikerne og mediene som fører en formyndersk kampanje mot hat-ytringer, driver selv – uavlatelig – med en hatkampanje mot lederen av den frie verden. Det gjør noe med hodene deres. Selv demokraten Jimmy Carter sa nylig at han aldri har sett maken til negativ kampanje.

De liberale går amok. Deres hat mot Trump er blitt en trussel mot samfunnet. Trump kan ikke opplate sin munn uten at de registrerer noe rasistisk. Natt til tirsdag var det en humørfylt referanse til senator Elizabeth Warren som Pochahontas. Trump vet å erte. Han vet at mediene tar agnet. Hver gang. Warren har skrytt på seg at hun har indianske aner. Pressetalskvinne Sarah Huckabee Sanders sa at det bare var tull. Trump klarer å gi henne et lite spark, samtidig som han roser de indianske representantene som er på besøk. Det var en varm og fin tale han holdt til dem. Men mediene skrur seg selv opp og produserer bare edder og galle.

De drukner i gult slim. Trump har påvirket stoffskiftebalansen deres.

Dette er et vestlig fenomen. En type selvforgiftning. Når Siv Jensen tar på seg et indianerkostyme, blir også hun utropt til Pochahontas, en som håner urbefolkningen. Hun har ingen rett til å ta på seg deres drakt.

Dette er en type identitetspolitikk som er ment å skape splid og strid: Hvite mennesker har ingen rett. De skal bare bøye seg og slippe de andre til.

Når redaktøren for Store Norske Leksikon, Erik Holstad, sier de tar ut ordet indianer fra leksikonet fordi «kunnskap» har gjort det utdatert, er det samme fenomen. Han klarer ikke begrunne hvorfor ordet urbefolkning er mer presist enn indianer. Som vi vet, forklarer ordet en historisk misforståelse, men noen ganger er misforståelser en del av historien. Det er dét disse menneskene ikke vil ha. De vil ha en renset verden.

Styreleder for Store Norske Leksikon er den mektige eminensen i Kultur-Norge, Knut Olav Åmås. Han vred seg unna spørsmålet om det er politisk korrekthet som går amok, og sa det er kunnskapen som gjør fremskritt.

Dette er agendaen som seiler under falskt flagg. Det som utgir seg for kunnskap, er en ideologisk agenda som truer med å forvandle politikk til minoriteters og identiteters arena. Det handler ikke lenger om homofile, lesbiske og transers «frigjøring». Det handler om destruksjon.

Denne utviklingen har gått i rasende fart. Da Obama tiltrådte, var han imot ekteskap for homofile. Da han gikk av, truet han med å frata skoler føderale tilskudd hvis de ikke beholdt kjønnsnøytrale toalett. Den samme presidenten nektet å bruke begrepet radikal islam og ville legalisere 11 millioner illegale.

Hva har dette med Nord-Korea å gjøre? Det handler om motstandskraft.

Den kulturrevolusjon Vesten har gjennomgått de siste 40 år, undergraver vår vilje til å forsvare vår sivilisasjon.

Det er når vi blir satt på prøve, vi viser hvem vi er.

Kim Jong Un tvinger oss til å svare på om vi er villig til å forsvare oss selv eller om vi kapitulerer.

Det står flere stater og ser på og bare venter på at USA skal svikte: Russland, Kina og Iran venter bare på å rykke frem fra sine nåværende posisjoner.

Hvis USA bøyer unna, vil verden bli et langt mer usikkert sted, og USA vil ikke lenger ha mulighet for å holde kontroll.

Det anarkiet som er i ferd med å spre seg innad i Vest-Europa, vil få sitt motstykke i global spenning der ulike aktører spiller etter helt andre regler enn vi er vant med.

Ånden er ute av flasken, og det er bare Trump som kan bringe den tilbake igjen.

 

Kjøp Bulgakovs «Mesteren og Margarita» fra Document Forlag her