Vladimir Putin og Donald Trump. Tre presidenter har forsøkt en «omstart» i forhold til Russland, uten at det første frem. (Foto: Carlos Barria/Reuters/Scanpix)
Utenriksminister Rex Tillerson sa det første Trump gjorde var å ta opp russisk innblanding i valget, noe som førte til en «robust» diskusjon. Putin fortsatte å benekte anklagene.
«The president pushed Putin, on multiple occasions — Putin denied involvement, as I believe he has done in the past,» Tillerson said.
Tillerson sa ellers at kjemien mellom de to var god. Det var to alfahanner som møtes, og alfahanner måler hverandre og hvis de har interesse av samarbeid, respekterer hverandre. Begge vet at den andre kan bite fra seg.
Vestlige medier er mest opptatt av å snakke Trump ned, og Putin opp. Amatøren mot veteranen, som en norsk tabloid skrev. Selv Putin fortjener bedre omtale enn Trump, til tross for at de har holdt på i over et halvt år med anklager om «collusion», samarbeid mellom de to.
Det finnes ingen logikk. Antipatien mot Trump overstyrer alt.
Trump markerte klar avstand til Moskva i Warszawa torsdag da han sa USA gjerne vil levere gass til Polen, så landet slipper å være avhengig av en leverandør. Det liker Moskva dårlig. Energi er deres trumfkort. Et amerikansk skip leverte sist måned den første lasten av flytende gass til Polen.
Kommentatorenes antipati mot Trump gjør at de heller ikke ser hva som foregår. Det blir sagt at Putin sitter med kortene i Syria. Det er en grov overdrivelse. Putin og Teheran støtter opp et regime som står på svake føtter, som er utmattet etter seks års krig, som ikke har soldater igjen. Før eller siden må Bashar al-Assad søke kompromiss. Trump valgte å spille sunni-kortet mot Putin, da han besøkte Riyadh. Det er langt sterkere enn aksen Teheran-Moskva. Putin har Kaukasus og ekstremisme å slite med, og Iran er heller ikke stabilt.
Det forstår Putin, han er en sjakkspiller. Sikkerhetsteamet til Trump forstår også utmerket hvilke kort de sitter med. Det er ikke «dialog» disse to lederne er ute etter. De er realitetsorienterte, og vokter på den andre og forsøker å spille hverandre ut over sidelinjen.
Det store presserende spørsmålet er for øvrig ikke Syria, men Nord-Korea. Hvis Putin ikke vil hjelpe Washington med en tyrann som truer med termonukleær krig, vil området man kan samarbeide om, bli svært begrenset.
At de to snakket sammen i 2 timer og 16 minutter er et godt tegn. Opprinnelig var det satt av 35 minutter. Samtalen var med tolker, så oversettelse tok en del tid. Likevel.
Foruten Tillerson var også utenriksminister Sergej Lavrov til stede.
