Leder av Stortingets Utenriks – og forsvarskomite, Anniken Huitfeldt, kommer i Klassekampen torsdag 28. mai i kronikken, Opphev Iran-sanksjonene, med klargjørende opplysninger med tanke på Arbeiderpartiets holdning til konflikten i Midtøsten.

Hun tar utgangspunkt i utenrikskomiteens nylige besøk i Iran (unnlater klokelig nok å fortelle at kun 6 av 17 medlemmer deltok), og argumenterer sterkt for at:

«atomavtalen gir håp om et bedre forhold mellom Iran og den vestlige verden. Opphevingen av sanksjonene kan åpne for næringslivssamarbeid, og tettere politisk kontakt. Men det er fortsatt mye som gjenstår for å få en avtale på plass, og sterke krefter både i Iran, USA, Israel og Saudi Arabia er motstandere av en slik avtale, på tross av at den vil gjøre det langt vanskeligere for Iran å utvikle kjernefysiske våpen.»

khamenei-haniyeh

Foto: Man må være naiv for ikke å forstå at Iran fører en politikk som er bundet opp til en ideologi som er diamentralt motsatt Vestens. Truslene mot Israel er ikke eksentriske påfunn. Eller har Ap gravitert så sterkt mot palestinsk side at man anser Hamas for en normal samtalepartner?

 

ANNONSE

Videre hevder hun:

«Også de mer konservative kreftene i USA er motstandere av en atomavtale. Å opprettholde fiendebildet av hverandre kan synes viktigere for konservative krefter i både Iran og USA, fremfor å få avtaler som kan hindre spredning av atomvåpen, og skape økt handel og samarbeid. Alternativer til en avtale er ingen avtale. Uten avtale kan Iran fortsette å utvikle sine atomvåpen, det blir mindre økonomiske fremgang og fundamentalistiske krefter vil trolig igjen få økt oppslutning. Ulempen ved sanksjonene er at Iran forblir lukket og fiendebildet av en vestlig konspirasjon kan opprettholdes. Fra norsk side bør vi derfor uttrykke støtte til den avtalen som nå foreligger.

President Obama kan komme til å forbedre forholdet med dersom en atomavtale kommer på plass og reformkrefter i Iran får større innflytelse. Rasjonalet bak denne politikken er at utsiktene til å skape politiske endringer er større når en engasjerer, enn når en isolerer. Iran og USAs felles kamp mot IS kan også føre Iran og USA nærmere sammen. I Irak kjemper sjiamilits med støtte fra Iran, side om side med amerikansk-trente irakiske regjeringssoldater. Dette er ikke uproblematisk, og det har kommet nedslående rapporter om overgrep og drap på sivilbefolkningen og voldtekter utført av sjiamilits.

Like fullt er Iran et viktig land for å skape mer stabilitet i en ellers urolig region. Det er vanskelig å se for seg en fredelig løsning i Syria uten at krefter fra den Iran-vennlige Assad-regimet er inkludert i drøftingene.»

Om Israel skriver Huitfeldt:

«Benjamin Netanyahu i Israel har i likhet med saudiaraberne advart sterk mot å inngå en avtale med Iran, og hevder avtalen truer Israels eksistens og at den er farlig. Nullsumspillet mellom disse aktørene i Midtøsten bidrar til å skru voldsspiralen opp. Det er få som forestiller seg at Iran vil være en nær alliert for verken Israel og Saudi-Arabia i nær framtid. Poenget er å unngå at Iran aktivt motarbeider disse landene. En normalisering av forbindelsene til Iran vil kunne bidra til å engasjere denne viktige aktøren til å fremme et fredelig spor, og for å fremme løsninger som ivaretar interessene til landene i regionen.»

Huitfeldt har også stor tro på at en opphevelse av sanksjonene kan virke positivt internt i Iran:

«Til tross for atomavtale og en mer reformvennlig regjering enn tidligere, har vi ikke sett noe bedring i menneskerettighetssituasjonen i Iran. Et omstridt lovforslag som skal hindre at kvinner får tilgang til prevensjon vil også representere et stort tilbakeskritt for iranske kvinner, som i dag utgjør over 60 prosent av studentmassen universitetene. Under en overflate av enighet innad i Iran, finnes det mye diskusjon. Med mer åpne kanaler til Iran, vil mulighetene for å engasjere landet i menneskerettighetsspørsmål styrkes.

Dagens økonomiske sanksjoner fra USA og EU rammer iransk økonomi. Oppheves sanksjonene kan det få en positiv effekt for landets økonomi, og hindre at folk med utdannelse forlater landet. På det norske utenriksdepartementet sin forbudsliste over sanksjoner inngår levering av oljetankere, vedlikehold av skip, samt nøkkelutstyr til olje-, petrokjemiske produkter og gass. Å åpne for en slik handel kan gi nye markeder og samarbeidspartnere også for norsk næringsliv.»

Man kan raljere over at Anniken Huitfeldt oppfatter kvinners rett til prevensjonsmidler som det mest bekymringsfulle ved menneskerettighetssituasjonen i Iran, og jeg tror ikke Irans mange henrettede er enig i at hovedproblemet ligger i tilgangen til prevensjonsmidler, men Huitfeldts tilnærminger til utenrikspolitiske spørsmål er mer alvorlig enn at vi kan la det bli med latterliggjøring.

Det er vanskelig å akseptere Huitfeldts forståelse av årsakssammenhenger. Å påstå at det er sanksjonene som har skapt et aggressivt Iran, er så snu det hele på hodet. Sanksjonene kom etter at Iran hadde startet en prosess som kunne ledet til at landet fikk atomvåpen, våpen som de offentlig sa de hadde til hensikt å bruke for å utslette Israel. Så sent som i 2013 var Norge med på en skjerping av sanksjonene mot Iran. FNs sikkerhetsråd vedtok i tiden 2006-2010 fire resolusjoner på grunn av mistanke og sterke indisier i retning av at Iran utviklet kjernefysiske våpen og våpensystemer. Sanksjonene var en direkte konsekvens av at Iran ikke etterlevde pålegg fra FNs sikkerhetsråd og at landet ikke samarbeidet fullt ut med Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA). EU gjennomførte flere skjerpede tiltak, som gikk vesentlig lengre enn sanksjonene vedtatt av FNs sikkerhetsråd. Norge stod sammen med EU om tiltakene, som var begrunnet i det iranske atomprogrammet og brudd på menneskerettighetene i Iran. USA og andre gjennomførte unilaterale tiltak som gikk lengre enn sanksjonene vedtatt av FNs sikkerhetsråd. Det er altså ikke slik at det er sanksjonene som har skapt dagens Iran, slik Huitfeldt hevder.

Men mer alvorlig er det at Huitfeldt i fullt alvor sammenligner konservative i USA med konservative krefter i Iran. Å hevde at USAs konservative ikke ser på realiteter, men på ideologisk skapte myter, og at de derfor kan sammenlignes med Irans presteskap, er av en slik karakter at det kan sette fremtidig samarbeid mellom USA og Norge på prøve. For Huitfeldt er det åpenbart bare de progressive, de fordomsfrie og liberale som forstår verden, og for dem er kun det materielle som skaper fiender. At shiaene i Iran, lik nazistene, faktisk hater jøder, er ikke en mulighet for Huitfeldt, det hele handler om økonomi. At hun samtidig fremhever Iran som en mulig stabiliserende rolle, gjør at begreper som demokrati og menneskeverd skyves i bakgrunnen. Iran har med sin støtte til Hizbollah, Hamas og Assad-regimet ikke gjort annet enn å destabilisere regionen. Men det synes ikke å bety noe for Huitfeldt, og det er nærliggende å spørre om det er fordi gruppene har Israel som fiende? For det er ingenting i dagens Iran som minner om de egenskapene Huitfeldt fremhever, og hvordan en oppmykning av sanksjonene skal fungere som noe annet enn en belønning for et regime som har gjort det til et varemerke aktivt å øke sin innflytelse, er vanskelig å forstå. At Huitfeldt mener at «en normalisering av forholdene» kan føre til at Iran kommer inn på et fredelig spor, vitner om en forblindet ideologisk forståelse av konflikten, der evnen til å ta Iran på alvor fordunster. All historie, kulturell så vel som religiøst, feies under teppet og blir oversett.

Sanksjonene mot Iran er en konsekvens av at landets terrorregime ønsker økt makt i regionen. En lemping på de samme sanksjonene er en seier for haukene i Iran, men for Huitfeldt er det hennes meningsmotstandere som står i veien for en fredelig løsning, ikke Irans konservative. Denne troen på at det er vesten som er ansvarlig for enhver radikalisering i islamske land, enten det er på individnivå eller statsnivå, gjør oss handlingslammet i møte med mennesker som vet hva de tror på og hva de derfor vil gjøre. I møte med sekulære europeere og amerikanere synes derfor Iran å ha et enkelt spill.

Anniken Huitfeldt og Arbeiderpartiet utviser i møte med Irans terrorregime en naivitet vi finner få historiske paralleller til.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629