Gjesteskribent

Forfølgelsen av jødene går helt tilbake til frigjøringen fra slaveriet i Egypt som de feirer minnet om i påsken. Men ingen av de mange erobrerne av jødenes land gjennom historien greide å underkue det jødiske folks trang til frihet og selvstendighet, selv om de alle med vold og makt forsøkte. Helt opp til i dag har det jødiske folk måttet kjempe for å slå tilbake angrep på dets frihet og selvstendighet, og den kampen er langt fra over.

Vi leser om den i mediene hver eneste dag: Den rollen som ”jøden” spilte når makthaverne i tidligere tider skulle avlede oppmerksomheten fra sin egen udugelighet, er i dag av samme grunn overtatt av ”Israel,” – ikke det virkelige Israel, men et fantasiprodukt som har overtatt alle de skrekkelige egenskapene som ”jøden” i fordums tid ble tillagt. Forestillingen om ”Israel” og den endeløse rekken av anklager som rettes mot dette fantasiproduktet, er i dag et hovedsymptom på antisemittismen og kommer til uttrykk, ikke bare i de statsstøttede massemediene, men like så tydelig i den politiske atferden til noen av verdens stormakter og internasjonale organisasjoner som EU og FN.

En av årsakene til at det er blitt nødvendig å trekke frem igjen ”Israel” i internasjonal debatt, er oppblomstringen og spredningen av den regionale krigen i Midtøsten. De tragediene som utspiller seg i de fleste arabiske land, og som ingen ser noen ende på, krever en avledningsmanøver i de politisk korrekte mediene. Slik er det også i den sterkt voksende konflikten mellom sjia- og sunniorientert islam. Den er i ferd med å gå over i omfattende krigshandlinger i Jemen, slik det lenge har vært i Syria og Irak. Krigen i Jemen er en direkte militær konfrontasjon mellom Iran og Saudi Arabia. USA har satt seg selv i et uløselig dilemma ved at president Obama i Jemen kjemper i en allianse med Saudi Arabia, mens han i Irak har alliert seg med Iran i kampen mot ISIL.

Dette skjer samtidig med at atomforhandlingene med Iran nærmer seg slutten og USA nærmest er desperat etter å få, nær sagt, et hvilket som helst resultat for å unngå internasjonal blamasje. Det er allerede lekket ut tilstrekkelig fra forhandlingene til å gjøre det klart at det er Iran som har tatt innersvingen på USA.

Dermed vil veien til ayatollaenes bombe være åpen, og i beste fall er det bare et spørsmål om tid. Frankrike har innsett dette og har ytret seg, men i likhet med Israel, taler president Hollande for døve ører i Washington. Saudi Arabia som nå har engasjert seg militært, er likebekymret som Frankrike og Israel og Saudi Arabia over USAs glideflukt over til Iran. Det ufattelige er at ledelsen i USA ikke ser ut til å forstå at Irans trussel om utslettelse ikke bare gjelder Israel, men i høyeste grad også USA, – ”Den store satan.” President Obama trøster seg med at ayatolla Khamenei har snekret sammen en ”fatwa” mot atomvåpen. Her må det være på sin plass å spørre hvor naiv en amerikansk president bør ha lov til å bli.

Mens dette dramaet utfolder seg i Midtøsten, har den islam-dominerte flertallsgruppen i FN organisert et støyende ”sideshow” hvor oppmerksomheten rettes mot Israel som der i huset fremdeles anses for å være en trussel mot verdensfreden.

Først vedtok FNs kvinnekommisjon en resolusjon som fordømmer den israelske okkupasjonen for angivelig å være ansvarlig for «den alvorlige situasjonen palestinske kvinner» befinner seg i. Kommisjonen vedtok at «den israelske okkupasjonen forblir den største hindringen for palestinske kvinner med hensyn til deres utvikling, selvtillit og integrering i utviklingen av deres samfunn.» Kommisjonen benyttet også anledningen til å fordømme Israel for å ha forsvart seg under Gaza krigen som Hamas forårsaket i fjor sommer. Mens USA og Israel stemte mot resolusjonen, var det faktisk 27 land som stemte for mens 13 av EU landene avsto.

Denne resolusjonen dekker over de brutale levekår kvinner har i den islamske verden. Mens kvinner blir henrettet i Iran fordi de er blitt voldtatt av menn, og kvinner blir vansiret som straff i Pakistan, blir kvinner sparket i hjel i Afghanistan og solgt som slaver av ISIL. Men det var Israel dette FN-organet valgte å anklage for undertrykkelse av kvinner. Israels ambassadør til FN, Ron Prosors reaksjon på denne resolusjonen var treffende:

«Dersom noen har tvilt på at FN er partisk overfor Israel, fikk vi i dag ytterligere bevis på det. Blant de 193 medlemslandene i denne institusjonen, er det dusinvis som dreper uskyldige sivile og pålegger diskriminerende lover som marginaliserer kvinner, og likevel blir de alle frikjent. Kommisjonen for kvinners status har selv medlemmer fra noen av de verste overtrederne av menneskerettighetene, som for eksempel Iran og Sudan.»

Man skal aldri forvente for mye av organisasjoner, men at 13 EU-land i realiteten støttet sludderet fra FN, forteller mye om EU. Hadde EU virkelig brydd seg om rettighetene til arabiske kvinner under kontroll av Hamas eller PLO, burde de ha våget å holde seg til fakta. Men det gjør man ikke i en tid hvor virkelighetsfornektelse er blitt offisiell politikk.

Alt tyder på at Israel vil klare seg svært bra, nettopp fordi folket tør avvise de internasjonale løgnene og forholde seg til den virkeligheten landet er omgitt av. Spørsmålet er hva som vil skje med resten av Midtøsten når ikke bare Iran utvikler atomvåpen, men også Saudi Arabia så vel som Egypt og Jordan er i ferd med å kjøpe atomkraftverk for å oppdatere seg på teknologien. Det er ikke mangel på elektrisk energi som forårsaker dette atomkappløpet.

Norges svar på situasjonen gir et forvirrende bilde. Vi sender 200 soldater til Irak for å bekjempe ISIL samtidig som nesten like mange nordmenn slutter seg til ISIL for å bekjempe disse soldatene. Akkurat som i FN og EU velger norske medier å trakassere Israel fremfor å gi sine lesere en balansert reportasje.

Å unnlate å holde nordmenn flest oppdatert på hva som foregår i verden med en realpolitisk nøktern og sann reportasje, vil komme til å straffe seg, – ikke for Israel, men for Norge.