Gjesteskribent

“Ingen kan stanse vår fremmarsj, vi er en skjør nasjon og jeg handler av kjærlighet til Gud og landet.» Over hele Egypts sanddekte territorium bærer den faraoniske stemmen til den nye sjefen, en Mubarak i n’te potens, utstyrt som han er med den religiøse makten han fikk ved å vinne valget som representant for Det muslimske brorskap. Så snart Hillary Clinton snudde ryggen til ham for å dra tilbake til Washington, tok Mohammed Morsi på seg en kappe av absolutt makt, ikke svært forskjellig fra den forrige diktatorens, og folk tok til gatene mot ham med femten sårede som resultat. Men det er ingen sterk folkemakt som har manifestert seg i Kairo, Alexandria eller Port Said, men skyggen av den arabiske oppstanden. Folk er lei. De lyder banale og tannløse, protestene fra El Baradei, som anklager Morsi for å være en ny Mubarak. Biter gjør heller ikke en hard person som Amr Moussa. Større inntrykk gjør det nok heller at al-Tahrirs redaktør Ibrahim Eissa er gått av, foruten lederen for Morsis koptiske råd, Samer Marqous.

Morsi har har gjort det sjakktrekket å forby oppløsning av grunnlovsforsamlingen og parlamentet, smekkfullt av islamister, uansett hva slags kvinne-, homo- eller kristenfiendtlige lover som måtte utstedes. Det er også fastslått at hans beslutninger ikke kan påklages til noen som helst domstol, hvilket har brakt ham til urørlighetens tinder, opphøyd i egen person som en farao.

Men har Morsi klart dette på egenhånd? Det kan man ikke si, tatt i betraktning at han er blitt gjort kur til med internasjonale hyllester helt siden USA utnevnte ham til den store moderate mellommannen mellom islamistene og Vesten. Den rollen erobret han ved å overtale sine muslimske medbrødre (også Hamas, terrorbevegelsen som springer ut av hans egen organisasjon) i Gaza om å slutte med den rakettutskytningen som forårsaket den åtte dager lange krigen mellom palestinerne og Israel. Avtalen fremforhandlet av Morsi taler i all hovedsak om våpenhvile. Alle de andre punktene kan neglisjeres, for det er mer enn tydelig at de iranske våpnene fortsetter å strømme inn fra Sinai og i hendene på Gazas herskere. Så det vil komme flere angrep. Men våpenhvilken som Obama har presset frem, viser en strategi som ikke setter konflikten mellom Israel og palestinerne i sentrum. Obama trenger Morsi til andre formål.

Faktum er imidlertid at dette strategiske valget har den ironiske konsekvensen at USA nå har en ny diktator blant sine allierte, som kanskje er verre enn Mubarak. Men det var ingen vei utenom. Problemet for USA i øyeblikket er det som ifølge Pentagons analyser kan få verden til å eksplodere, altså Syria. Og det er derfor utenriksdepartementet bruker Egypts prekære behov for økonomisk hjelp som brekkstang for å konstruere en sunni-allianse mot Assad, en alawitt som ikke klarer seg uten bånd til shiaer, bundet med dobbel line som han er til Iran, i likhet med det farlige Hizbollah, som holder Libanon som gissel. I den fronten amerikanerne tenker seg finner vi også Tyrkia, Saudi-Arabia, Emiratene, Jordan… Men igjen undervurderer Obama kreftene internt i den arabiske verden, de diktatoriske og religiøse impulsene, dens manglende evne til å holde fast ved de internasjonale ambisjonene om stabilitet i en overgangsfase som denne. Under krigen mellom Israel og Hamas talte Egypt og de andre statene i alliansen med hengivenhet om terroristene i Hamas, mens Israel ble gjenstand for rasistisk hat (også fra Morsis side). Lederen for Det muslimske brorskapet i Egypt, Mohammed Badie, proklamerte at organisasjonen hans ikke anerkjenner Israel, og at jihad er en plikt for muslimer. Muslimene, sa han, venter bare på det rette øyeblikket for å ta til våpen mot Vesten alle sammen. Dette er bakteppet, og med alle smilene som blir Morsi til del, ignorerer man ikke bare hans autoritære ånd, som nå er klart oppe i dagen, men også hans langsiktige planer. De vil eksplodere i hånden på Vesten hvis vi ikke konfronterer ham i tide.

 

Opprinnelig i Il Giornale den 24. november 2012.