Sakset/Fra hofta

USA og Egypt skaffer Israel handlingsrom til å tukte Hamas, og det internasjonale samfunn avfinner seg med det. USA gir Israel diplomatisk ryggdekning, og Egypt sørger for at Hamas ikke får kontroll over grensen mot Egypt.

Det sies at Egypts samarbeid har kommet som en behagelig overraskelse for Israel. En viktig grunn kan være at grensestormingen i januar i fjor var som en generalprøve for dagens situasjon. Egypt så at Hamas var villig til å skyve sivile foran seg og skape kaos for å nå sine mål. Når bevegelsen som tar slike metoder i bruk ønsker samfunnsomveltning også i Egypt, sier det seg selv at egypterne vil beskytte sine interesser. Israel og Egypt har sammenfallende interesser. I samme baner tenker man i andre hovedsteder i regionen, i Amman, i Riyadh og deler av Beirut. Man vet at en seier for Hamas kan destabilisere hele regionen.

Stater liker ikke bevegelser med ideologiske programmer som tar sikte på revolusjoner. De setter seg instinktivt imot. De vet at de kan bli revet bort i neste øyeblikk.

Men radikal islam er for den muslimske verden hva panarabismen var i nasjonalismens epoke. Den er transnasjonal og identitetsbyggende i land som ikke greier spranget til moderniteten.

Men de senere år har unge med utdannelse vist utålmodighet med stater som ikke leverer og samfunn som ikke er produktive. De har stilt utfordrende spørsmål. Når forsvarerne av the establishment har funnet på unnskyldninger, har de svart: Men ett land greide det, helt fra scratch: Israel, hvorfor kan ikke vi? Slike utenkelige utsagn har kommet fra unge arabere i Doha-debattene til Tim Sebastian på BBC.

Det er dannet en profesjonell klasse i den arabiske verden, og den ønsker større valgmulighet. De vil absolutt ikke ha et Hamas-samfunn. Valget står mellom Dubai og Hamastan, og de er ikke i tvil. De føler at Hamas også truer dem, derfor har Israel en stilltiende aksept for det oppgjøret de tar.

Men the Arab Street reagerer på Gaza, og de har Al Jazeera og andre satellittstasjoner til å forsterke følelsene. Selv CNNs utsendte står og snakker om sinnet blant folk han møter i arabiske land: De føler at regjeringene sviker palestinerne.

CNN-korrespondenten snakker som om dette sinnet er like demokratisk som cederrevolusjonen i Libanon. Det er populært, men det har helt andre røtter enn reaksjonen på syrisk terror. Ved å kolportere og gi legitmitet til dette sinnet spiller man Hamas’ og Teherans spill. Bak sympatien for palestinerne ligger også støtte til den islamske revolusjonen, som betyr krig i Midtøsten.

Kampen i Gaza står derfor om noe langt mer. Mange vil gjerne gjøre det til en humanitær sak. Men skraper man litt i overflaten eller lytter til hva organisatorene sier, hører man noe som skurrer.

Det var en stor demonstrasjon i London idag. En av arrangørene fra Muslim Council of Britain ble intervjuet av BBC. – Men fordømmer du ikke også rakettene Hamas skyter mot Israel, ble han spurt.

– Men de må protestere mot blokaden, svarer han.

Hamas og palestinerne er totalt avhengig av en regjering de ikke anerkjenner, og når de ikke får det de mener de har krav på, så begynner de å skyte raketter mot sivilbefolkningen i dette landet! Det er logikken MCB-talsmannen står og fremfører med stor overbevisning og indignasjon. Mener han virkelig at vi skal sluke det agnet?

ANALYSIS / International community giving Israel time to weaken Hamas in Gaza