Egypt vil snart åpne grensen mot Gaza, det er snakk om å utveksle ambassadører med Iran, og gassavtalen med Israel er til vurdering.

Still, the new openness between Egypt and Iran is a striking departure for two governments that have long disliked each other. Egypt gave asylum to the shah of Iran after the 1979 Iranian revolution, and he is buried in Cairo’s al-Rifai Mosque. A main street in Tehran is named for Khalid Islambouli, one of Sadat’s assassins.

That enmity has been replaced by cautious flirtation. Diplomats and analysts in Cairo have said they do not expect full relations to resume immediately, but they view an eventual exchange of ambassadors as inevitable.

Dette er signaler som blir lagt merke til. Det varsler et mer selvhevdende Egypt, men på bekostning av hvem?

Man kan ikke unnlate å legge merke til at Egypt signaliserer større avstand til USA og ikke minst Israel. Dette er ikke en «ny kurs» slik Aftenposten skriver. Det er en «gammel» kurs, en antivestlig.

Men Aftenpostens lederskribent synes å hilse en slik selvhevdelse velkommen.

For Midtøsten som helhet er det minst like viktig at Egypt signaliserer interesse for å komme på talefot med Iran. Det er mulig å se for seg en politisk tilnærming mellom den mest folkerike arabiske staten og regionens ledende ikke-arabiske makt.

Denne utviklingen er problematik for USA, Israel og andre som gjennom mange år har satset på å isolere Iran og Hamas.

Men kanskje ikke problematisk for Aftenposten? Man kan få mistanke om at Aftenposten i sitt stille sinn mener denne isolasjonspolitikken har vært feilaktig, og at man i bunn og grunn bare venter på å kunne gi sin tilslutning til en ny dialog-linje.

Aftenpostens leder er forsiktig og forblommet. Vel så viktig er hva som ikke står: en tilnærming på hvem sine premisser? Egypt har meklet frem en avtale om palestinsk enighet. At Salam Fayyad er utestengt fra en ny regjering er et dårlig signal. Det tyder på at «tilnærmingen» skjer på Hamas’ premisser.

Iran er presset av revolusjonene i regionen. Hvis Assad-regimet faller vil presteskapet sitte utrygt. Men ingenting om dette i Aftenposten.

Det heter forblommet at:

Det som skjer er at Egypt igjen melder seg inn i den politiske debatten i Midtøsten etter mange års fravær.

Og hva har skjedd mens Egypt har vært fraværende?

Å score poeng hos folket på antivestlig politikk har vært araberverdens svøpe. Det har vært lett å appellere til motvilje mot Vesten og Israel. Gamal Abdel Nasser sto for en slik politikk. Skulle militærstyret velge en slik populistisk kurs vil det kunne føre revolusjonen inn på feil spor, med store konsekvenser. Iranerne sitter bare og venter og vil gripe begjærlig sjansen til å danne en ny svart reaksjonær allianse.

I Teheran har man hele tiden sagt at den egyptiske revolusjon er inspirert av den iranske.

Egypt shows signs of new assertiveness abroad