Debatten om det var riktig å gå til krig i Irak trenger et pusterom, ellers risikerer den å bli en bakevje. Noen av innleggene i Guardian f.eks. bærer preg av overdreven sjelegranskiing, av typen: hva ville jeg gjort hvis jeg hadde visst det vi vet nå, osv. Helt ufruktbart. Vi må se fremover.

Thomas L. Friedman har en uhyre interessant betraktning i dag. Det er mulig krigen har skaffet USA flere fiender, sier han, men det kommer stadig flere tegn på at noe skjer i Midtøsten. Man hører stemmer som stiller nye spørsmål, f.eks. hvorfor har araberne tolerert Saddam i så mange år, han var jo en katastrofe for regionen.

Poenget er at mannen er borte. Det er satt i gang en prosess, og arabiske kommentarer er naturlig nok opptatt av den nye virkeligheten.

Friedman siterer Osama al-Ghazali Harb, en av toppene ved Egypts halvoffisielle Al Ahram senter for strategiske studier, den viktigste think tank i Egypt. I en artikkel landets ledende politiske kvartalskrift, Al Siyassa Al Dawliya, tar han for seg de som hevder at amerikanerne var ute etter å ydmyke Saddam:

«What we, as Arabs, should truly feel humiliated about are the prevailing political and social conditions in the Arab world — especially in Iraq — which allowed someone such as Saddam Hussein to . . . assume the presidency. We should feel humiliated that Saddam was able . . . to single-handedly initiate a number of catastrophic policies that transformed Iraq, relatively rich in natural, human and financial resources, into the poorest, most debt-ridden country in the Arab world, not to mention the hundreds of thousands killed and displaced. We should feel humiliated that some of our intellectuals, supposedly the representatives of our nations’ consciences and the defenders of their liberty and dignity, not only dealt with Saddam, but also supported him. . . . The Arabs should have been the ones to bring down Saddam, in defense of their own dignity and their own true interests.»

Look Who’s Talking

Men han er ikke den eneste, og spørsmålene som kommer opp er ikke alltid flatterende for europeerne. Abd al-Hamid al-Ansari er tidligere dekan ved det juridiske fakultet ved Qatar-universitetet. Han offentliggjorde nylig en artikkel i en arabiskspråklig avis i London:

«Let us imagine the world if America had listened to the French and German logic saying: Give the murderers of the Serbs and the Arabs a chance for a diplomatic solution. Would Bosnia, Kuwait and Iraq be liberated? Let us describe the situation of the Arabs, and especially of Iraq, had America listened to the European counsel that said: democracy is not suited to the Arabs, their culture is contrary to it. . . . See now how many countries are turning toward democracy. Even Afghanistan has a constitution. In Iraq [they are drafting] a new constitution and handing over the regime, and Libya has changed.»

Arabiske kommentatorer ser det betydningsfulle i at Afghanistan får en grunnlov, at Irak arbeider på en, at Libya har skiftet kurs, og for den del, at Pakistan og India snakker sammen. Det er positive begivenheter som opplagt får betyding. I Norge er vi mest opptatt av de negative, om USAs rolle.

Andre signaler: Kritikken mot korrupsjonen i Arafats administrasjon øker, bl.a. skrev Fatah-medlemmer under på et opprop nylig, i Syria sirkulerer det et brev som krever slutt på unntakstilstanden (hvor mange vet i det hele tatt at den finnes?). Selvmordsaksjonene mot sivile i Irak går heller ikke hjem hos arabiske kommentatorer. De ser at de er rettet mot folket, og mulighetene for statbile forhold. Så: hvem interesser tjener de? En dag er det andre lands tur.

Det er perspektiver som burde interessere oss.

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂