Kommentar

Norske medier er tydelig forvirret over tegnene til demokratisk oppvåkning i araberverdenen. Ikke rart. Kravene rettes jo «feil» vei, og er en indirekte støtte til USA og Bush-demokrati-visjon. Da får irakere, libanesere eller egyptere, heller seile sin egen sjø.

Det er inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha sittet på en spanksk øy og lest internasjonal presse og samtidig stirret inn i dådyrøynene til ankerkvinnen i Dagsrevyen. (Å studere fysiognomien til programlederne og deres kommunikasjon med hverandre og seerne, slutter aldri å fascinere. Det og måten sakene rangeres og vinkles på er det egentlig interessante ved Dagsreyven, selve sakenes innhold er sekundært som informasjon.)

To liberale kommentatorer griper fatt i denne problematikken, Jonathan Freedland og Timothy Garton Ash, begge i Guardian:

Freedland sier krigen i Irak har hatt en silver lining: den har empowered de undertrykte shiaene, og styrket kurdernes tro på egen fremtid innnenfor et selvstendig Irak, den har gitt ringvirkninger i Saudi-Arabia, Libanon og Egypt. Også Iran er påvirket. Det må man innrømme, selv om man var aldri så mye mot krigen, skriver Freedland.

Put starkly, we cannot let ourselves fall into the trap of opposing democracy in the Middle East simply because Bush and Blair are calling for it. Sometimes your enemy’s enemy is not your friend.

Midtøsten er full av begivenheter, som påvirker hverandre. Det burde være en gullgruve for kommmentatorer til å vise sine analytiske evner: arafats død, korrupsjonen som folk har gått lei av. Situasjonen er moden for en nye kurs, og en politiker dukker opp som ser mulighetene: Abbas. Motsatt Syria som forsøker å gjennomføre sin egen preemptive strike ved å endre grunnloven i Libanon:

Of course, each one of these hopeful developments has its own origins and dynamics, distinct from the Iraq war. Syria may well have set in train the current Lebanese revolt last year when it sought a change in the country’s constitution to keep a pro-Damascus president in place. If that was not provocation enough, the murder of Hariri in the heart of Beirut and in broad daylight seems to have been the last straw.

Men hvilke norske medier får frem dramatikken i det som ser, og det historiske?

The war’s silver lining

We need to face up to the fact that the Iraq invasion has intensified pressure for democracy in the Middle East

Veien til Damaskus

Det er fristende å bruke den bibelske allegorien. Garton Ash går enda lenger enn Freedland og spør om det mon er Bin Laden og hans 911 som har gitt støtet til dagens demokratiske utvikling i Midtøsten: 911 var sjokket som satte alle kulene i bevegelse. USA er den store kula, og den har støtte mot alle de mindre. Tenk bare på hvilken revolusjon Bush’ utenrikspolitikk gjennomgikk post-911:

We can never know with certainty «what would have happened if …» But we do know what George Bush’s foreign policy looked like before September 11 2001: build up US military strength but avoid Clintonian foreign entanglements; concentrate on great power relationships, especially the rivalry with China. There was precious little talk of spreading democracy back then. Democracy-promotion was Clintonspeak, except among a few neocons who did not yet have the president’s ear. And we do know what the Middle East looked like before 9/11: fetid Arab dictatorships, tolerated or even supported by the west because of oil, laziness and fear; political stalemate and constant bloodshed between Israel and the Palestinians.

Det paradoksale er at europeisk og norsk venstreside, som omfatter store deler av sentrum, agerer som om USA fortsatt støtter de autokratiske regimene, når det vitterlig ønsker forandring. Den havner dermed i et ambivalent forhold til genuint demokratiske bevegelser. Nå er det deler av tradisjonalistene og venstresiden som står i fare for å havne på de forstokkede makthavernes og de priviliegerte elitenes side.

USA kom skjevt ut i Irak. Det har måtte lære på den harde måten at demokrati er en tøff prosess, hvor man må ofre noe: USA må nå overlate mye av styringen til irakerne selv. Men hva gjør EU, spør Garton Ash:

The truth is that, starting with the shock of September 11 2001, Washington has groped its way, by a process of trial and error, to a strategic position which it is entirely possible for democrats in both Europe and the Arab world to engage with. A key part of that groping was the realisation in Iraq that, while the United States could win any war on its own, it could not win the subsequent peace; and that democracy would not come overnight, out of the barrel of a gun. If we Europeans do not stand for the long haul to democracy, by peaceful means, what do we stand for?

Det spesielle med Libanon er at USA og Frankrike her står sammen.

Now a remarkable thing is happening on the road to Damascus: America and France are walking down it arm in arm. At Tony Blair’s London conference about Palestine on Tuesday, the French and American foreign ministers appeared together to demand «the immediate withdrawal of all Syrian military and intelligence forces from Lebanon». Meanwhile, the demonstrators in Beirut held up banners saying «Independance». In case you’re wondering, that’s not bad English but the spelling in another language of liberty. In Lebanon, freedom speaks French.

Cedar revolution

Can the French and the Anglo-Saxons walk the road to Damascus together?

Thomas L. Friedman er inne på den samme forvandlingen, både i USAs oppfatning av Midtøsten, og i utålmodighetene hos unge muslimer:

America has treated the Arab-Muslim states for 50 years as a collection of gas stations. All we cared about was that their pumps were open and their prices low, and that they be nice to the Israelis. As long as the regimes did that, we said, they could do whatever they wanted «out back.» They could treat their women however they wanted, they could write about America in their newspapers however they wanted, and they could preach intolerance of other religions all they wanted….

Så kom ekstremisten fra bakgården på besøk i den store verdensmetropolen, og historien ble endret. Det har gjort endring i disse landene til et spørsmål som angår USAs fremtid:

Since then, it’s been clear to me that unless we partner with Arabs and Muslims to change their context, unless we help them create the free space for a war of ideas that will allow for a new discussion out front and out back, we’re just begging for another 9/11.

(Vi har den samme virkeligheten, men vil ikke se den: Nordpå står algerieren for retten som forsøkte å styrte Cato Air-flyet. Det opplyses at han var med i en væpnet islamsk gruppe i Agerie og ble dømt til ti års fengsel der. Men journalistene gjentar og gjentar at han angrer. Man nekter å se parallellen mellom terroraksjoner ute og her hjemme: hendelsen individualiseres og blir ausgeklammert, som tyskerne sier; settes i klammer, sees ikke i sammenheng.)

Det roser canadiske Irshad Manji, som var i Norge i forbindelse med utgivelsen av hennes bok på norsk: Det var tydelig at Manji ligger foran norske journalisters erkjennelse. De hadde problemer med å henge med.

«That’s the 2_kommentar point of my book – to show that Islam once had a pluralistic tradition of critical debate and dissent, and that we Muslims need to rediscover this tradition to update Islam for the 21st century. That’s not being radical. That’s being faithful.»

Manji ble intervjuet av Randi Eckhoff i Sånn er livet. Der fortalte hun at hun blir beskyldt for å løpe jødenes ærende. Akkurat det samme ble de kritiske stemmene innen islam i det 12. århundre, sa hun. De ble også beskyldt for å være jøder på bunnen. Utrolig nok: disse uttalelsene ble ikke oversatt av Eckhoff!

Virkeligheten blir vel for besværlig. Man må holde den adskilt etter vedtatte mønstre.

«Even before 9/11 and my book, I noticed that after my lectures young Muslims would gather at the side of the stage, wait for everyone else to leave and then walk over and say things like, ‘Irshad, we need more voices to help open up this religion of ours, because if it doesn’t open up we are leaving it.’ That is what the clerics don’t get. We’re saving Islam by showing the emerging generation how they can be part of a pluralistic world and be faithful Muslims.»

Brave, Young and Muslim