Kommentar

Det er lett å glemme at ikke bare islamistene men også de venstreorienterte sto bak revolusjonen i Iran. De venstreorienterte tapte. De var ikke hensynsløse nok.

Er det slik at revolusjoner har sin tid? At en ideologi som var voldelig da dens tid var inne, ikke makter å mobilisere samme styrke senere? Leninist-inspirerte rygger vanligvis ikke tilbake for vold, men de tapte mot Khomeini. De hadde ikke fantasi og kraft til å bruke den samme volden.

Betyr det at vi lever i tidsalderen for den islamske revolusjon? At volden som utspiller seg, fra halshogginger av skolebarn i Indonesia til danske imamers aggresjon, er del av det samme?

Øyeåpneren for disse sammenhengene er Azar Nafisi og hennes bok «Å lese Lolita i Teheran». Visse hendelser betyr et gjennombrudd. Den iranske revolusjon gikk over i den islamske, og den er med oss fremdeles.

Historien om hvordan Khomeini kvalte de venstreorienterte, sier mye. Høsten 1980 var kampen ennå ikke avgjort, selv om terroren hadde vart en god stund.

Universitetene gjennomgikk mange raske forandringer på den tiden, og kampene mellom radikale og muslimske studenter foregikk oftere og mer åpenlyst. «Hvordan har det seg at dere har sittet uvirksomme og tillatt en håndfull kommunister å ta kontroll over universitetet?» lekset Khomeini opp for en gruppe muslimske studenter. «Er dere færre enn dem? Dere skal utfordre dem, argumentere med dem, reise dere mot dem, og si deres mening.» Han fortsatte med å fortelle en historie, slik han så ofte gjorde – en passende lignelse. Khomeini hadde spurt en ledende politisk geistlig, Modaress, hva han skulle gjøre da en embetsmann i hjembyen hans hadde bestemt seg for å kalle sine to hunder for Sheikh og Seyyed, en klar fornærmelse av de geistlige. Modaress’ råd hadde, ifølge Khomeini, vært kort og presist: «Drep ham.» Khomeini konkluderte med å sitere Modaress: «Slå først og la andre klage. Ikke bli et offer, og ikke klag.»

Vi befinner oss kanskje i samme tid som i mellomkrigstiden, da det kom meldinger fra Sovjetunionen om hvordan det egentlig sto til. Men av mange grunner var budskapet upassende: Store omveltninger i synet på omverdenen er oftest det. Mange fikk lide for det.

Det iranske presteskapet har nå herjet med folket i 27 år, spesielt gjelder det kvinnene. Iran er den virkelige apartheid-staten. Likevel er bevissthetsnivået om hva de står for, og er i stand til, svært lav, selv blant opplyste mennesker.

Sovjetkommunismen hadde også religiøse trekk, men den fikk en alvorlig knekk da Stalin døde. Med den islamske revolusjonen er det annerledes. Den er religiøs i sitt fundament og derfor en ukjent størrelse. Derfor blir det feil å snakke om fascisme, selv om det ikke er moralske forskjeller.

At den er religiøs, gjør at den er vanskelig for oss å forstå. Vi er blitt a-religiøse. Det gjør oss forvirret at andre kan være så intense. Vi ærer «det religiøse» som en verdi i seg selv. At det kan være blodtørstig er vanskelig å ta inn. Da er det flere spørsmål vi må konfrontere.

Dette er hva Khomeini mente om menneskerettighetene:

«Kriminelle burde ikke stilles for retten. En rettssak mot en kriminell strider mot menneskerettighetene. Ifølge menneskerettighetene skulle vi ha drept dem med det samme det ble klart at de var kriminelle,» proklamerte ayatollah Khomeini som svar på internasjonale menneskrettighetsorganisasjoners protester mot bølgen av henrettelser etter revolusjonen. «De kritiserer oss fordi vi henretter udyrene…»