I Irans gater roper tusenvis av demonstranter «død over diktatoren». Men hva skjer når landets øverste leder, ayatolla Ali Khamenei, faktisk dør?

83 år gamle Khamenei har for lengst passert forventet levealder i Iran og etter ryktene skal han ha ligget for døden flere ganger. Iranske demonstranter kan derfor kanskje snart få sitt ønske oppfylt – når det gjelder Khamenei.

Men hva skjer den dagen øverste leder faktisk dør? Noe som kan skje om forholdsvis kort tid. Det hviskes stadig oftere om at Khamenei skal være ved dårlig helse. Han skal blant annet ha gjennomgått behandling for prostatakreft.

Som øverste leder nyter han nesten total makt, og han har stillingen livet ut. Bare én annen mann har hatt tittelen i Den islamske republikkens 43-årige historie – det var den åndelige lederen av den islamske revolusjonen, ayatolla Ruholla Khomeini, som døde i 1989.

Khomeini hadde opprinnelig bestemt at det var den øverste geistlige juristen i landet som skulle overta embetet.

Men året før hadde den tiltenkte etterfølgeren, Grand Ayatolla Hossein-Ali Montazeri, falt i unåde hos Khomeini. Han hadde våget å kritisere massehenrettelsene av politiske fanger i 1988 som Khomeini beordret gjennom en såkalt fatwa.

Da 86 år gamle Khomeini døde, ble derfor Irans daværende president Ali Khamenei, som slett ikke var like høy i rangering ifølge det religiøse hierarkiet, valgt som øverste leder.

Hva som skjer når Khamenei dør, er derfor usikkert. Men høyst sannsynlig er maktkampen i full gang.

– Jeg kan ikke annet enn å tro at forhandlinger om hans etterfølger allerede har startet, sier Mohammad Fazlhashemi, professor i islamsk teologi og filosofi ved Uppsala-universitet. Han er ekspert på politisk islam.

To navn trekkes fram som mulige etterfølgere:

Khameneis egen sønn, Mojtaba Khamenei, som statlige medier de siste ukene for første gang har begynt å bli omtalt som ayatolla – noe som har blitt tolket som forberedelse til en mulig maktovertakelse.

Den sittende presidenten Ebrahim Raisi regnes på sin side som Khameneis protesjé. Han er kjent som «Slakteren i Teheran». Da tusenvis av politiske fanger ble henrettet i 1988, satt Raisi i det firemannsrådet som bestemte hvem som skulle leve, og hvem som skulle dø, derav tilnavnet.

Begge de to står for en hard og erkekonservativ linje – og er begge den ledertypen som demonstranter over hele Iran for tiden protesterer mot.

Hvis Mojtaba Khamenei blir utnevnt, kan det bety mer uro og politisk kaos. Ideen om nedarvet makt passer dårlig med det faktum at det delvis var kritikk av monarkiets arvefølge som førte til revolusjonen i 1979.

Men å utnevne Ebrahim Raisi vil innebære et valg som går på tvers av store deler av befolkningen. I tillegg til å representere et politisk status quo, gis Raisi dessuten i stor grad skylden for å ha styrt landet svært dårlig økonomisk i løpet av sitt første år som president.

Og han har altså et heller dårlig rykte etter sin deltakelse i massehenrettelsene i 1988, og han er også sterkt kritisert internasjonalt.

– Det blir vanskelig å selge Raisi til befolkningen, sier Fazlhashemi.

Verken Mojtaba Khamenei eller Ebrahim Raisi har særlig høy religiøs rang, men det kravet viste seg lett å omgå da Khamenei ble utnevnt, og det kan godt bli lagt til siden denne gangen også.

Begge de mulige kandidatene har gode relasjoner til den mektige, islamske Revolusjonsgarden som vil spille en viktig rolle i utnevnelsen av ny, øverste leder.

Den nye lederen utnevnes formelt av det såkalte sakkyndige rådet, som består av 88 religiøst lærde menn. Den militære Revolusjonsgarden har i oppgave å beskytte den islamske staten, og har blitt stadig mer innflytelsesrik de siste årene – ikke minst siden Raisi ble president og plasserte gardister i flere ministerposter og andre viktige poster.

Ekspertrådet trenger derfor trolig Revolusjonsgardens støtte for å utnevne neste leder.

– Maktbalansen som Khomeini i sin tid etterlatte, er årsaken til at diktaturet i Iran antas å kunne overleve et maktskifte – til tross for urolighetene som nå er i gang, mener Daniel Ritter, sosiolog ved Stockholmsuniversitet som forsker på revolusjoner.

– Det er så genialt gjort. Alt er én enhet, hvor ingen kan avsette den andre uten Khameneis hjelp, sier Ritter.

Ritter påpeker at selv om maktkamper kan oppstå innenfor institusjonene, vil regimet sannsynligvis fortsette å presentere en samlet front utad, selv når Khameneis etterfølger skal utnevnes. Denne strategien kan ses i regimets beinharde holdning til den uvanlig store og langvarige protestbevegelsen i høst.

– Et system så autoritært, nesten totalitært som det iranske, er basert på en tanke om ufeilbarlighet. Å vise noen form for svakhet eller uenighet i offentligheten vil trolig få ødeleggende konsekvenser, sier han.

Dette gjelder spesielt fordi den iranske staten er motivert av religion.

– Min gjetning er at vi vil se at folk i det minste offisielt slutter seg til den nye lederen når den dagen kommer, og at ikke for mye vil endre seg i landet, sier Ritter.

Men mye er forandret i høst – i hvert fall på bakken, der man har sett uvanlige seiglivede og omfattende demonstrasjoner mot regimet. Til tross for svært brutale metoder fra myndighetens side, fortsetter demonstrasjonene rundt om i Iran. Og det ser ikke ut til at regimet klarer å stanse dem.

Protestene ble utløst av at 22 år gamle Mahsa Amini døde 16. september i det såkalte moralpolitiets varetekt, tre dager etter at hun ble pågrepet og anklaget for mangelfull påkledning.

Iranske kvinner har ledet an under demonstrasjonene, noe som i seg selv er uvanlig. Uvanlig er det også at protestene fortsetter i stor styrke, over hele Iran, over så lang tid.

Ifølge FNs spesialrapportør for menneskerettigheter i Iran, Javaid Rehman, er minst 250 mennesker drept under protestene, trolig er det langt flere.

Fakta om makten i Iran:

* Iran er en konstitusjonell islamsk republikk. Den bygger på forfatningen av 1979, som ble innført da sjahen i Iran ble avsatt under den islamske revolusjonen i 1979.

* Irans politiske system bygger på prinsippet om at staten skal styres av islamske skriftlærde.

* Statsoverhodet er rahbar-e mo’azzam (øverste leder). Den øverste lederen blir sett på som en stedfortreder for den tolvte imamen som ifølge sjiaislam forsvant på 800-tallet og forventes å komme tilbake en dag.

* Øverste leder velges av et eget råd, Ekspertrådet, som består av 86 geistlige, som i sin tur er formelt folkevalgte. Alle kandidater må først godkjennes av det såkalte vergerådet, hvorav seks av tolv medlemmer oppnevnes av øverste leder selv.

* Alle kandidater til parlamentet og presidentskapet må godkjennes av Vergerådet.

* Grunnloven gir øverste leder svært vide fullmakter på alle samfunnsområder: han kontrollerer nøkkelinstitusjoner som rettsapparatet, politiet, hæren og mediene. Han kan underkjenne alle vedtak fattet av presidenten og parlamentet og har det avgjørende ordet når det gjelder utforming av innenriks- og utenrikspolitikken.

* Systemet er unikt i verden, og skiller seg spesielt ut innenfor sjiaislam, hvor det historiske synet har vært at religion og politikk bør holdes atskilt.

Kilder: TT, SNL

Les også:

Derfor er kritikk av regimet i Iran nytteløst

Kjøp «Den islamske fascismen» av Hamed Abdel-Samad fra Document Forlag her.