Før helgen skrudde jeg tilfeldigvis på radioen, og stemmen til Sidsel Wold fylte rommet: Iranere er slikt fredelig folk sa hun. Det hele var en kommentar til presidentvalget, og hun fortalte hvor ivrige iranere er til å understreke at de ikke er terrorister, at de ønsker å leve i fred med resten av verden.

Mandag morgen: En nyhet fra det samme landet presenteres som en liten notis i Vårt Land, avisen kan fortelle at 40 iranske medier har gått sammen om å utlove en dusør på over fem millioner norske kroner til den som slår den indisk-britiske forfatteren Salman Rushdie i hjel.

rushdie_avedon

40 iranske medier… Det slår meg at det representerer svært mange iranere, at bildet ikke er så entydig som Sidsel Wold vil ha det til, at det er noe her vi ikke liker å snakke om.

ANNONSE

Fawaen mot Salman Rushdie ble utstedt i 1989 av Ayatollah Ruhollah Khomeini etter at Rushdie skrev boka Sataniske vers. Khomeini krevde at alle som hadde vært involvert i utgivelsen av romanen måtte bøte med livet.

Irans visekulturminister, Sayed Abbas Salehi, sier i følge Vårt Land at fatwaen er en religiøs bestemmelse som aldri kan utløpe eller foreldes.

Men det liker ikke mange av våre egne å høre. Morgenbladets Hanne Østli Jakobsen gjør alt for å tone ned betydningen av skuddpremien, hun kaller den en snubletråd, en sak de konservative i Iran bevisst bruker for å ødelegge landets reformvennlige politikeres forsøk på å normalisere forholdet til Vesten.

Kari Vogt følger naturligvis opp:

Rushdie-saken er død i Iran, sier hun til Morgenbladet, og hevder at landet har mer enn  nok med sine egne problemer. Hun sier videre at de konservative kreftene i Iran har gjort det de kan for å stikke kjepper i hjulene for valget i landet. Blant annet ble bare knapt halvparten av de 12000 som ønsket å stille godkjent av landets Vokterråd. Og hun sier videre:

Den primitive analysen av denne skuddpremien er at Iran ikke mener det døyt av det de sier når de lager avtaler med Vesten. «Her taler det egentlige Iran». Det er en helt urimelig påstand, med det er nok reaksjonen den ultrakonservative ønsker å framkalle.

På donorlisten, publisert sav Fars News Agency, er blant andre nyhetsbyrået selv, og dessuten Teheran Press, Islamic Sciences and Culture Academy og over 30 andre. Vogt sier til Morgenbladet at fatwa-fondet først ble opprettet av den veldedige organisasjonen 15. Khordad, oppkalt etter datoen for den iranske revolusjonen. Det er en privat stiftelse, har forbindelser til det sittende regimet, men er ikke en  formell del av staten.

På spørsmål fra Morgenbladet om ikke en tilfeldig ekstremist kan tenkes å ta saken i egne hender, svarer Vogt:

Andre ekstreme grupper vil ikke være interessert i å bli oppfattet som løpegutter for Iran. Om de er interessert i Rushdie, er det fordi de har sin egen strategi, men det virker helt usannsynlig nå.

Og skulle det verste skje, har hun likevel liten tro på at drapsmannen skulle bli rik:

I det øyeblikk noe skjedde med Rushdie, ville det ført til så store forviklinger at drapsmannen trolig aldri ville kunne legge hånd på pengene. Dette er spill for galleriet, og først og fremst propaganda.

Hadde det vært for 25 år siden, kunne man trodd at Morgenbladets artikkel var en dårlig spøk, men dagens kontekst gjør det vanskelig. Det er en absurd paternalisme i vårt møte med disse truslene: Det er som om vi har makt til avgjøre hva de skal mene, at det bare er et umodent teater vi er vitne til.

Det sier noe om hovmodet til en kultur, når den ikke tar sine motstandere på alvor.

 

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629