Det skal sterk rygg til å bære gode tider. Straffen for de gode tidene som Norge og mange andre europeere har opplevd gjennom femti år, er kjedsomhet, og denne kjedsomheten holder på å gjøre oss perverse og kommer til uttrykk kanskje først og fremst gjennom mediene. Vi klarer ikke engasjere oss i den del av verden som ikke deler friheten og velstanden vår, den når ikke helt inn til oss.
Den berører oss oftest overflatisk, som klisjeer – som det enkle bildet av undertrykker og undertrykket, av terror som frigjøringskamp. Opposisjonen i Iran bruker ikke vold, men demokratiske midler. Kanskje derfor blir ikke den iranske frigjøringskampen inkludert i porteføljen til aktivister på venstresiden i Norge, den som normalt ønsker å vise seg solidarisk med undertrykte.
Vi klarer ikke å interessere oss for iranerne, kanskje fordi iranerne omfattes av vår egen kjedsomhet. Skal vi bli berørt, må det blodigere saker til. En fredelig oppstand mot et dogmatisk og undertrykkende prestestyre er ikke sexy nok.

Engasjementet synes å være betinget av visse forutsetninger: Frigjøringskampen bør være voldelig og «sterk». Blodig, brutal. Kjedsomheten gjør oss kyniske. Vi elsker palestinske og andre arabiske terrorister. Vi er blitt mer hollywoodske her i landet enn amerikanerne selv.
Friheten, freden og velstanden vi har hatt i Norge i femti år, er kunstig. Det er ikke normaltilstanden gjennom historien, og er det heller ikke for folk flest. Men for de fleste nordmenn, er det normaltilstanden, og den er ufattelig kjedelig.
Vi behøver ikke engasjere oss, det er lite som vekker glød og entuasiasme, og ekte positive følelser. Derimot lar vi oss lettere forarge på egne vegne, bli sinte, føle oss støtt og tråkket på, tilsidesatt, mislykte. Et resultat er hos noen en kombinasjon av det siste og en lengsel etter å «leve sterkt»: å engasjere seg i andres ulykke som substitutt/klisjé for å rettferdiggjøre det gode livet. Det gode livet og kjedsomheten vekker selvforakt. Å kjede seg er ikke sosialt akseptabelt. I fraværet av ekte engasjement, engasjerer vi oss i klisjeer eller lar oss underholde, gjerne «sjokkere». Klisjeen er å sympatisere med dem som er veldig annerledes enn oss selv, og bli sinte på dem som er lik oss selv. Medier, myndigheter og meningsbærere er servile overfor f.eks. trusselen fra islam, og uengasjerte på vegne av for eksempel den demokratiske opposisjonen i Iran.
Vi har hatt demokrati og ytringsfrihet så lenge, at vi gidder ikke forsvare det. Tanken om at det kan bli annerledes, skremmer ikke. Demokrati vekker ingen følelser i oss, som det gjør hos iranere.
Vi belønner Shirin Ebadi for innsatsen for menneskerettigheter i Iran, og soler oss noe timer i den internasjonale oppmerksomheten Nobels fredspris gir det fredelige og fredselskende Norge. Men engasjementet er der ikke. Det tilsynelatende engasjementet er i virkeligheten en narcissistisk glede over å få oppmerksomhet gjennom å gi oppmerksomhet. Når Ebadi forlater norsk jord, er fokuset på iranernes kamp borte, fordi vår oppmerksomhet er egentlig rettet mot oss selv. Oppmerksomheten faller på andre, som Ebadi og iranerne, bare i den grad de kommer inn i vår lille sfære. Vi kan sympatisere med men gidder ikke engasjere oss i kampen Ebadi er blitt hedret for, for folk flest (og i sær journalister) interesserer seg ikke for iranernes kamp for demokrati. Vi er blitt en nasjon av narcissister, selvopptatte og sløve. Det er TV som forteller oss hva som skjer og hva som er virkelig, og selv nyhetssjournalister snakker mer om Team Antonsen enn Iran og den begynnende demokratiske revolusjonen i Midtøsten.
Når alt handler om å bli vellykket, gjøre karriere, skaffe seg mest mulig velvære, blir horisonten snever. Desto verre når man ikke klarer alle krav til personlig suksess, eller oppfyller egne forventninger. I det perspektivet blir andres blodige kamp kanskje misunnelsesverdig – en romantisk klisjé for mennsker uten evne til innlevelse.

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂