Kommentar

Aftenposten har problemer med å ta inn hva som skjer i Iran. Det er bemerkelsesverdig. Protestene i Iran sprenger rammene som Harald Stanghelle tenker innenfor. Dermed blir de blottlagt.

Det åpnet med den famøse lederen søndagen etter valget, der Aftenposten nærmest gikk god for Ahmadinejads seier. Lederen var skandaløs. Det gikk to dager, så var avisen oppdatert: Nå hadde man tatt inn over seg at det var store muligheter for valgsvindel.

Avisens utsendte, Jørgen Lohne, gjorde en respektabel jobb. Han er oppriktig engasjert på iranernes vegne. Ikke minst hans kontakter på innsiden er interessante.

Desto større blir kontrasten til lederen, som i dag igjen viser den samme merkelige ambivalens som søndag 14. juni.

Overskriften «Illevarslende stillhet i Iran» anslår temaet: undertrykkelsen som har skremt folk vekk fra gatene helt til igår.

Avisen skriver: «Det ubesvarte spørsmålet er hvor langt regimet er villig til å gå.»

Lederen siterer opposisjonsleder Mir Hossein Mousavi:

Mousavi skrev etter valget at troen på at det er mulig å kombinere en islamsk republikk og demokrati, står på spill.

Den indre striden understrekes av at det også finnes røster som krever at makten må sikres nærmest for enhver pris, selv om de demokratiske innslagene i systemet i enda høyere grad blir redusert til fasadepynt.

Dersom den harde fløyen vinner frem kan det på sett og vis virke klargjørende: I så fall må den islamske republikken kaste masken og vise ansikt som et tradisjonelt diktatur.

Dette er merkelige ord. Det virker som om Aftenposten ikke har fått med seg hva som har skjedd: Regimet har for lengst kastet masken. Valgresultatet som ble kunngjort fredag kveld, den 12. juni, var et kupp innenfra. Det kalles satirisk for et fløyelskupp, fordi fløyelsrevolusjon er hva regimet frykter mest av alt. Ironien blir fullkommen når kuppet begrunnes med behovet for å forsvare revolusjonen.

Store deler av det iranske folk har gjennomskuet denne farsen. De vet at det ikke lenger er noen demokratisk del av teokratiet, det er kun diktatur. Den splittelsen som ble bygget inn i systemet med Khomeinis grunnlov, er borte. Toget gikk da Khamenei saboterte president Khatamis reformforsøk. Det var et genuint forsøk på å få systemet til å fungere. Det ble sabotert, og da folk oppdaget at det fantes en liberal kandidat ved årets valg, stormet de til valgurnene: Det var for å velge demokratiet. Det forsto Khamenei og hans gjeng meget vel. De forsto på stemningen hva som holdt på å skje: et valgskred der deres kandidat ville komme inn som nummer tre. Derfor ble det forberedt en grundig og systematisk valgsvindel.

Aftenposten skriver som om kampen ikke er over. Nei, den er ikke over. Men kampen denne gang gjelder å styrte Khamenei og Ahmadinejad. Den handler ikke om å demokratisere teokratiet. Teokratiet tapte. Det er ferdig. Khamenei og Ahmadinejad sitter på oppsigelse. De sitter bare så lenge Revolusjonsgarden og Basij-militsen forsvarer dem.

Revolusjonsgarden er en ideologisk hær, den ble skapt for å forsvare og utbre revolusjonen, men selv der skorter det på troen. Så kort tid har det tatt å kompromittere gudsstaten. Det er et enormt tillitsvotum til folkets suverenitet og en stor seier for demokratiet. Men iranerne trenger hjelp for å få det til.

Likevel presterer Aftenposten å skrive følgende, og dette er det virkelig kompromitterende ved lederen:

Det er begrenset hva andre land kan gjøre for å påvirke utviklingen på kort sikt. Opposisjonen er heller ikke tjent med en form for internasjonal kritikk som setter regimet i stand til å stemple sine motstandere som agenter for fremmede regimer.

Har avisen kommet i skade for å trykke en leder som ble skrevet i uken etter valget, da gatene eksploderte av protester? Da Obama var tilbakeholdende nettopp for ikke å gi regimet argumenter? Men da blodet fløt, tok Obama bladet fra munnen. Da falt «hensynet» bort. Når Aftenposten fortsatt skyver det foran seg, lyder det falskt og hult.

Når avisen skriver at «opposisjonen heller ikke er tjent med en form for internasjonal kritikk som setter regimet i stand til å stemple sine motstandere som agenter for fremmed regimer», gjør avisen regimets synsvinkel til sin, for regimet er i stand til å bruke all kritikk som innblanding og oppfordring til undergraving. Dette er hyklersk og hult, og overbeviser slett ikke.

Tvert imot avslører lederen at avisen ikke forstår hva som skjer. Det må være frustrerende for journalistene å ha en slik ledelse.

Lederskribenten skriver at «makthaverne får klar beskjed om at de blir fulgt nøye. Budskapet bør være at tilbakeholdenhet kommer til å bli belønnet. Håpet er at i hvert fall noen innenfor regimet vil oppfatte poenget.»

Dette er fjollete og uverdig en seriøs avis. Hvem tror Aftenposten at Ahmadinejad og Khamenei er? Hvem tror Aftenposten at EU og Norge er? Lider lederskribenten av gamle paternalistiske stormaktsdrømmer? Tror han det gjør inntrykk på regimet at noen sier at «de følger med»? Hvilke verden lever Aftenposten i, har redaksjonsledelsen fulgt med på Khomeinis revolusjon? Har den kunnskap om alle de tusener som i årenes løp er torturert og henrettet illegalt – av systemets egne folk?

Jeg ser bare én forklaring på denne bedøvede lederen: Avisen er skremt av rekkevidden av en ny revolusjon i Iran. Man ønsker heller ikke å se regimets sanne natur.

Det er den samme unnfallenheten man ser på hjemmebane: Aftenposten våger ikke å tenke problemene til bunns og se sammenhenger.

Det er den virkeligheten vi lever i: Teheran og Oslo – samme kampen. Hvilken side står du på, er spørsmålet.

Lederen er ikke på nett – ennå.